– På den siste platen fortsetter «kampen» fra forrige album, Tenor Battle, hvordan kombinerer du så vidt forskjellige sjangre?

– Den nye platen har en mindre besetning, for å gi mer plass til improvisasjon. Jeg har utviklet meg som sanger, og den nye utgivelsen er enda mer leken og utforskende. Tittelen I drivhuset handler jo om det, at ting tar tid å utvikle - særlig gode krysspollineringer. Det er dét jazz handler om for meg - å utforske nye sjangre, og skape musikalske møtesteder for ulike uttrykk. Med trioen kan jeg virkelig utfolde meg fritt, både som improvisatør og sanger.

– Du jobbet innenfor jazztradisjonen til du var 32 år – men så skjedde det noe?

– Jeg hørte Cavalleria Rusticana, av Mascagni, på Metropolitan-operaen i New York – som min første opera-opplevelse. Det ble en musikalsk oppvåkning. Jazzen har alltid hatt et element av opprør. Nå ble jeg en opprører innen opprøret, når jeg plutselig beveget meg inn i opera-sfæren. Akkurat da følte jeg at jeg hadde malt meg inn i et hjørne som musiker, møtet med den nye sjangeren forløste noe. To år senere kom jeg inn på Operahøyskolen. Det ble et møte med en sjanger der du får klare instrukser, i jazzen er det ingen som sier hva du skal gjøre. Men jeg ville ikke velge enten-eller.

LES MER: Håkon Kornstad med arier for hjertet

– Nå utforsker du fellestrekkene i jazz og opera?

Jeg tror musikken skal mer og mer mot noe felles. Im Treibhaus er ikke jazz, og det er ikke opera - det er en hybrid, som bruker jazz-metode og improvisasjon som lim. Målet er uansett å musisere bra sammen.

– Kan du ta deg like store friheter innen begge sjangrene?

Det er fullt mulig å jobbe med jazz og opera parallelt. Jeg får stadig mindre følelse av at det er så stor avstand. Det viktige er å skape fin musikk -­ så enkelt, og så vanskelig. På det nye albumet, med Frode Haltli og Mats Eilertsen gjør vi sanger vi liker, da er det ikke så farlig hva man kaller musikken. Jo bedre jeg blir, jo mer frihet føler jeg, uansett hva jeg framfører.

– Du snakker om konserter som en reise?

Så mye musikk på boks det er rundt oss nå, så er konserten den siste virkelige skansen for oss musikere - å oppnå god kontakt med et publikum. Og Håkon Kornstad Trio er så absolutt et live-band. Det er stor forskjell på å spille i en kirke, og på en jazzklubb. Men stemningen og responsen fra tilhørerne kan også gi føringer underveis, vi må alltid ha en åpning for at alt kan skje.

– Er du fortsatt på leit som musiker?

– Musikkens veier er uransakelige. Man må være åpen, også for at det uforutsigbare blir det naturlige. Jeg kan finne en rød tråd i utviklingen når jeg skuer tilbake, men jeg kan ikke se hvor den røde tråden fører meg. Og slik vil jeg ha det.