Kultur

Trosser den musikalske jungelloven

Musikken er Tania Salehs religion, håp og motstand. Men hun går hardt ut mot en industri hun mener ikke representerer virkeligheten.

Tania Saleh lytter ikke til «mainstream» musikk, uansett hvor den kommer fra.

– Jeg tror ikke den representerer virkeligheten, sier hun og tilbyr oss halspastiller med ­honningsmak.

Musikk fra verdens alternativ­scener sier mer om hvordan ting egentlig er, mener Saleh. Problemet er at denne musikken stort sett kun gjøres kjent gjennom festivaler. Vi ser den ikke på TV, hører den ikke på radio.

– Det finnes en så rik ­musikkflora utenom all den ­amerikanske... dritten!

Saleh ler.

Politiske poeter

Den libanesiske artisten er i Oslo for å delta på festivalen Oslo World. Blant annet opptrådte hun på ­åpningskonserten i går. Der ­samlet diverse artister seg i en hyllest til palestinske Rim Banna, musikeren som døde tidligere i år. Saleh er ute med sitt andre album produsert på Kirkelig ­Kulturverksted.

– Allerede i 1997 ­begynte jeg å skrive politiske sanger om hva som foregikk i ­Libanon, men også i landene rundt. I ­Intersection (2017) har jeg brukt tekster fra arabiske poeter for å fortelle om den arabiske verden de siste hundre årene.

Da Saleh startet prosjektet, innså hun at flere av dikterne man gjerne regner som rene kjærlighetspoeter, i virkelig­heten også skrev politisk.

– Mange av disse ­diktene ­kunne vært skrevet i dag. ­Historien gjentar seg. Vi har vært under okkupasjon så ­mange ganger. Hver gang vi tror vi har fått frihet, bryter det ut en ny krig.

Hvor finner du håp til å lage musikk?

– Det eneste håpet jeg har, er å fortsette å lage musikk og kunst. Vi har protestert, vi har marsjert, vi har prøvd alt. Nå er det å lage musikk den eneste måten jeg kan gjøre motstand på.

I jungelen

Saleh vil allikevel ikke bare fremme samfunns­kritikk gjennom kunsten, men også vise noe av skjønnheten ved tradisjonen hun kommer fra.

– Barna mine og vennene ­deres er så influert av ­amerikansk og fransk kultur at de nesten ikke snakker arabisk lenger. Men når vi reiser til disse landene, innser vi at vi er ikke vestlige. Rasisme finnes det mye av. Libanon har en varm, sjenerøs og gjestfri kultur på mange måter. Vi må vite hvor vi kommer fra, og hente fram tradisjonene vi elsker!

Saleh er ikke begeistret for ­begrepet «world music». Det får det til å virke som om det ­finnes to typer musikk: amerikansk mainstream, og resten av verden. Det er degraderende, mener hun.

– Jeg er ikke glad i ­«Keeping Up with the Kardashians-­kulturen». Musikkindustrien er full av folk som ikke har noe å tilby deg, annet enn kanskje å tjene en instinktiv følelse. Vi ­lever i en musikalsk jungel, der den sterkestes rett gjelder. Den sterkeste når det kommer til salg, vel og merke, ikke kunstnerisk kvalitet, sier Saleh.

Harmoni og rop

For den l­ibanesiske artisten er kunst også en kilde til dialog.

– Musikk er det eneste ­språket som forstås over hele verden, sier hun.

Saleh var født inn i en ­muslimsk familie, men giftet seg med en kristen mann. Selv om de nå er skilt, er hun fortsatt kristen på papiret.

– Jeg kan oppriktig si at jeg tror på filosofien Jesus kom med. Den er veldig enkel: kjærlighet. Men utover det er musikken min ­religion. Hva er det den gjør som får oss til å ville gråte eller rope, men samtidig fyller oss med fred? Det er mystisk, sier hun.

– Hvordan ble musikk en så stor del av livet ditt?

– Da jeg var ung og hørte musikk, virket den så sterkt på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det fremdeles. Musikken er mangeartet. Måten den skaper harmoni på er unik, og ulike mennesker fra hele verden møtes i musikken. Det skaper nye ideer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur