Da Thomas Merton bare var 31 år gammel, hadde han skrevet ferdig Fjellet med de syv trinn. Det skulle ta to år før den kom ut og ble en bestselger. Siden er boka blitt stående som en klassiker, og munken Thomas Merton er blitt kalt «en åndelig inspirasjonskilde og veileder» av pave Frans.

Hva var det som gjorde Fjellet med de syv trinn så viktig?

– Boka kom ut like etter krigen, den traff tidsånden, sier Notto Thelle.

– Endelig var det et menneske som var dypt inne i en kristen, katolsk tradisjon og som talte til vanlige mennesker.

Inn fra utsiden

Thelle mener at noe av det som fascinerer ved Merton, er at han fant veien inn i kristen tradisjon fra utsiden. Merton var en intellektuell skribent og stod sterkt i en kulturtradisjon, før han forlot alt. Han skriver blant annet om den enorme friheten det er å forlate alt det sekulære og underkaste seg det monastiske livet.

– Merton går langt inn i den kristne tradisjonen og blir trappistmunk, en orden der man egentlig lever i stillheten, med bønn og arbeid, helt avsondret fra resten av verden.

Samtidig brøt Merton reglene og vendte seg i tale og skrift til det moderne menneske.

– Jeg tror at den paradoksale samtidighet av tilbaketrukkethet og utadvendt engasjement gjorde det lettere for vanlige folk å nærme seg mystikken og kontemplasjonen, sier Thelle.

Moderne ambivalens

Kristine Dingstad, forlagssjef i St. Olav forlag som nå gir ut Fjellet med de syv trinn for første gang på norsk, sier det amerikanske forlaget ikke greide å dekke etterspørselen da boka kom ut i 1948.

– Merton tok tidsånden veldig på kornet da boka kom i et USA preget av depresjon. Han traff ei nerve i samtida. Det fascinerende er at når vi leser boka i dag, så treffer han nerven på samme måte, spesielt i dette tiåret.

– Hva konkret er det med vårt tiår som fremdeles gjør boka aktuell?

– Noe som kjennetegner livet til Merton er hvordan han har en lengsel etter det sanne og det ekte. Samtidig er han nesten syk etter oppmerksomhet.

Dingstad forteller hvordan Merton hele livet strevde med trangen og kampen for å få bo i en eneboerhytte. Samtidig stod det en kø av besøkende utenfor for å snakke med han.

– Denne ambivalensen tror jeg mange moderne mennesker kjenner seg igjen.

Forelsket munk

Noe av det som fascinerer Dingstad ved Merton, er det som skjedde i april 1966. Da måtte Merton operere en vond rygg. Mens han lå på sykehuset og kom seg, ble han forelsket i sykepleieren M.

– Han ble så forelsket og rystet at han vurderte å forlate klosteret.

Til slutt valgte Merton likevel å forlate henne og bli i klosteret.

– Å følge prosessen hans, å se at dette også helet han, er sterkt. Det var ureglementert for en munk å gå så langt han gjorde - særlig at han valgte å holde relasjonen skjult for sine overordnede.

LES OGSÅ: Trappistøl: En smak av stillhet 

Den lange lykken

Kjærligheten som Merton følte overfor M. gjorde at han fikk større kunnskap om mennesket, sier Dingstad. Merton forteller selv at han ikke hadde forstått hva det var å elske før han traff M.

– Selv om det var en vond erfaring for ham, så var det òg en frigjørende erfaring.

Dingstad mener det er et godt eksempel på hvordan vi kan bruke store rystelser og kriser i livet til noe som transformerer, forankrer, eller endrer oss.

– Merton viser oss hvordan den lange lykken ofte ikke kan nås om en bare velger den korte lykken.

Ikke fengslet

Når vi spør Notto Thelle om Fjellet med de syv trinn fremdeles er en bok vi må lese, nøler han.

– Det er jeg veldig spent på, svarer han etter hvert.

Han peker på at boka allerede er godt kjent, og nok vil appellere til mange i norske miljø som er åpne for det mystiske.

– Nettopp denne mystiske tradisjonen kan skape fascinasjon og gjenkjennelse hos søkende mennesker av alle slag. Men vil akkurat denne boka appellere? Jeg ble ikke så fengslet av den selv da jeg leste boka for mange år siden.

– Hvorfor ikke?

– Jeg nærma meg nok boka med interesse for dialog med buddhismen og Østen. Men jeg kjente at boka ikke var min historie, det var ikke min tid. Jeg har lest en god del andre bøker av ham, og jeg synes de er i frommeste laget. Selv om han brøt med de monastiske reglene, så var han munk. De fleste av oss lever ikke et monastisk liv, vi lever i vår daglige verden med våre kriser og vårt rot. Så for meg var det ikke så mye å kjenne seg igjen i. 

Et godt sted

Thelle trekker også inn kritikken om at Merton hadde narsisstiske sider.

– Han bød på seg selv hele tiden, men det gikk sammen med en bevissthet om at det ikke var han selv som var interessant. Den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, formulerte det slik: «Thomas Merton som fenomen er uinteressant. Men om du går i retninga han selv gikk, så kan det være et godt sted å gå.»

Thelle mener det ikke er vanskelig å bli interessert i og kanskje inspirert av from litteratur.

– Det er fristende å låne andres ord og gjøre dem til sine egne. Men det er ikke noe poeng dersom du ikke selv har erfaring. Du kan ikke leve på andres erfaringer. 

LES OGSÅ: Thomas Sjödin:  Når det blir stille rundt oss hører vi hjertets slag