En død uten ende
En gang var jeg et guttebarn
som fremmede smilte til
Jeg var hittebarnet, han som var blitt funnet
i kirkeruinene
Senere husker jeg de grå skoledagene
joggeturene i bøkeskogen i vårkveldene
pornografiens opprivende mysterium
de nesten messianske dagdrømmene
og årene med frelse, tvil, og så frelse igjen:
Såret troen skapte i sjelen –
det samme såret som syndene
til slutt løste meg fra
Det var et lys i de fremmedes øyne
som ingen som hadde fostret meg opp
eller kjent meg kunne ha gitt hittebarnsblikket –
kjærligheten, den nødvendige, som kom utenfra
Derfor ser jeg Kristi blikk i fremmede
Derfor mistenker jeg
at ingen følelser er sanne
eller, for den saks skyld, mennesker –
Jeg fornekter døden
og bygger min sjel på tanker
Døden fins ikke for meg som ble funnet
en tidlig morgen i en solfylt ruin
Sønnelegende
I et annet liv leier jeg en sønn
mellom ruinene, den sønnen
som ikke har mine ansiktstrekk,
men som har tankene
som ligner
Jeg sår en åker mellom steinene
for ruinen ligger der
som noe uskapt i det skapte
eller som kornbingene i kosmos,
de som lyser over oss på nattehimmelen
Vi beveger oss lette som aks
vaiende i vinden, golde barnløse
lykkelige ruinmennesker
med en salig trang til å bygge
usynlige hus
Far i det lave, mor i det høye:
Se, her er sønnen min!
Jeg og han skal høste en åker
i ruinene, en sjeleåker
som aldri skal svikte
Slik ble teksten til
Forfatter Steinar Opstad:
– Det ene diktet «Sønnelegende» gjorde jeg notater til i selve ruinen den 11. mars da jeg var der på befaring. Diktet ble nærmest til på stedet, med bare litt bearbeidelse i etterkant.
– Det var en forunderlig erfaring, for det er sjelden dikt blir til på den måten for meg.
– Jeg satt rundt på steinene i ruinen og noterte noen inntrykk, og til slutt bare var diktet der. I ettertid er det underlig å tenke på at dette var dagen før store deler av Norge ble stengt ned og det for de fleste av oss ble veldig hardt å være menneske.
Diktet er skrevet med en forunderlig glede over å være til og er inspirert av dette nærmest epifaniske stedet som Mariakirkeruinen er.
– Diktet «En død uten ende» kom først til noen uker etter besøket mitt der. Det reflekterer hvert menneskes ansvar for å føde seg selv i lyset, om og om igjen. Det innebærer hardt arbeid, særlig i så krevende tider som vi står i nå. Diktet tar for seg følelsen av å blir ivaretatt der jeg satt i Mariakirkens skjød. Jeg så for meg at jeg engang hadde vært et hittebarn som ble funnet der, slik vi vel alle kan føle oss som hittebarn innimellom, uten forankring, svevende og rotløse. Tittelen tar utgangspunkt i Augustins ord for nettopp datoen den 11. mars i et tekststykke kalt «Vår død fra verden» ( s. 115 i Kysse spor - daglig lesning fra den tidlige kristne kirke, et utvalg gjort av Peter Hallldorf). Augustin skriver: «Da skal det ikke lenger være noe man trenger å lengte etter, fordi Gud skal være alt i alle. Et slikt endelikt har ingen ende». For meg er det sentrale i påskens budskap Oppstandelsen, og at den gir oss denne døden som ingen ende har, den døden som er lys og fortsettelse».
---
4-4 tekst
- Fire forfattere er invitert av Påske & Pasjon til å lese Markus-evangeliet og besøke Mariakirkens ruiner i Oslo, før de skriver en tekst.
- 4 – 4 utforsker stedet Mariakirkeruinen og situasjonen Påskeaften.
- Årets tekster er skrevet av Inger Bråtveit, Marie Aubert, Ida Hegazi Høyer og Steinar Opstad.
- Steinar Opstad har skrevet dagens dikt.
---