Kultur

Tekster fra ruinen

Mariakirkeruinen er tom. Påskeaftens fortelling er tom. Det har inspirert til tekst. Søndag er det fjerde søndag i påsketiden.

En død uten ende

En gang var jeg et guttebarn

som fremmede smilte til

Jeg var hittebarnet, han som var blitt funnet

i kirkeruinene

Senere husker jeg de grå skoledagene

joggeturene i bøkeskogen i vårkveldene

pornografiens opprivende mysterium

de nesten messianske dagdrømmene

og årene med frelse, tvil, og så frelse igjen:

Såret troen skapte i sjelen –

det samme såret som syndene

til slutt løste meg fra

Det var et lys i de fremmedes øyne

som ingen som hadde fostret meg opp

eller kjent meg kunne ha gitt hittebarnsblikket

kjærligheten, den nødvendige, som kom utenfra

Derfor ser jeg Kristi blikk i fremmede

Derfor mistenker jeg

at ingen følelser er sanne

eller, for den saks skyld, mennesker –

Jeg fornekter døden

og bygger min sjel på tanker

Døden fins ikke for meg som ble funnet

en tidlig morgen i en solfylt ruin

Sønnelegende

I et annet liv leier jeg en sønn

mellom ruinene, den sønnen

som ikke har mine ansiktstrekk,

men som har tankene

som ligner

Jeg sår en åker mellom steinene

for ruinen ligger der

som noe uskapt i det skapte

eller som kornbingene i kosmos,

de som lyser over oss på nattehimmelen

Vi beveger oss lette som aks

vaiende i vinden, golde barnløse

lykkelige ruinmennesker

med en salig trang til å bygge

usynlige hus

Far i det lave, mor i det høye:

Se, her er sønnen min!

Jeg og han skal høste en åker

i ruinene, en sjeleåker

som aldri skal svikte

Slik ble teksten til

Forfatter Steinar Opstad:

– Det ene diktet «Sønnelegende» gjorde jeg notater til i selve ruinen den 11. mars da jeg var der på befaring. Diktet ble nærmest til på stedet, med bare litt bearbeidelse i etterkant.

– Det var en forunderlig erfaring, for det er sjelden dikt blir til på den måten for meg.

– Jeg satt rundt på steinene i ruinen og noterte noen inntrykk, og til slutt bare var diktet der. I ettertid er det underlig å tenke på at dette var dagen før store deler av Norge ble stengt ned og det for de fleste av oss ble veldig hardt å være menneske.

Diktet er skrevet med en forunderlig glede over å være til og er inspirert av dette nærmest epifaniske stedet som Mariakirkeruinen er.

– Diktet «En død uten ende» kom først til noen uker etter besøket mitt der. Det reflekterer hvert menneskes ansvar for å føde seg selv i lyset, om og om igjen. Det innebærer hardt arbeid, særlig i så krevende tider som vi står i nå. Diktet tar for seg følelsen av å blir ivaretatt der jeg satt i Mariakirkens skjød. Jeg så for meg at jeg engang hadde vært et hittebarn som ble funnet der, slik vi vel alle kan føle oss som hittebarn innimellom, uten forankring, svevende og rotløse. Tittelen tar utgangspunkt i Augustins ord for nettopp datoen den 11. mars i et tekststykke kalt «Vår død fra verden» ( s. 115 i Kysse spor - daglig lesning fra den tidlige kristne kirke, et utvalg gjort av Peter Hallldorf). Augustin skriver: «Da skal det ikke lenger være noe man trenger å lengte etter, fordi Gud skal være alt i alle. Et slikt endelikt har ingen ende». For meg er det sentrale i påskens budskap Oppstandelsen, og at den gir oss denne døden som ingen ende har, den døden som er lys og fortsettelse».

---

4-4 tekst

  • Fire forfattere er invitert av Påske & Pasjon til å lese Markus-evangeliet og besøke Mariakirkens ruiner i Oslo, før de skriver en tekst.
  • 4 – 4 utforsker stedet Mariakirkeruinen og situasjonen Påskeaften.
  • Årets tekster er skrevet av Inger Bråtveit, Marie Aubert, Ida Hegazi Høyer og Steinar Opstad.
  • Steinar Opstad har skrevet dagens dikt.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur