Den svenske dikteren skrev skuespillet i 1902 og ga det en høyst uvanlig form: Den usammenhengende logikken som vi kjenner fra egne drømmer. Skikkelser flyter over i hverandre, fordobles, forsvinner; tid og rom eksisterer ikke som i den virkelige verden.
Men en rød tråd finnes like fullt, skapt av en fantastisk rammefortelling lagt til himmelens skyer. Herfra stiger Guds datter Agnes ned til jorden for å undersøke om Gud Fader har rett i sin påstand om at menneskene alltid klager.
Ikke hinduistisk
Nå er det ikke en nøyaktig versjon av Strindbergs opprinnelige skuespill som settes opp i Stavanger, men en bearbeidelse laget av regissør Ole Anders Tandberg og medmanusforfatter Arne Lygre.
Det interessante grepet de har gjort, er å droppe det hinduistiske innslaget i originalen. Guden Indra er blitt til den kristne Gud som Agnes ber sitt Fader vår til. Dette er et klokt valg – vel er mange teatergjengere fremmede for et kristent univers, men en hinduistisk guddom virker enda fjernere – samtidig skaper det en bedre sammenheng til utsagn om Kristus som går igjen i Strindbergs tekst.
En grønn, vertikal lysstråle står som en søyle i mørket idet et kor synger Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis. Herre, gi dem evig hvile og la ditt evige lys lyse over dem.
Lyssøylen blir et virkningsfullt symbol på gudsnærværet som omslutter Agnes' nedstigning til menneskene.
Surrealistisk
Et dyktig ensemble av skuespillere lykkes med å gjenskape flere av Strindbergs tragiske figurer og la dem flyte inn og ut på scenen. Her møter Agnes offiseren med røde roser som han vil gi sin elskede Victoria, bare hun snart vil komme – han har ventet i sju år på henne – dette er hans store livsløgn.
Ved bardisken sitter den fordrukne Edith som så gjerne vil bli elsket og få tildelt roller på teateret, men hun blir forsmådd fordi hun er stygg. Inn kommer mannen som eier alt, men likevel klager fordi han er blind. For ikke å snakke om advokaten som føler seg skitten av alt det onde klientene hans har gjort. Verre enn drap er skilsmissene, stønner han, folk går fra hverandre på grunn av bagateller.
Scenografien, kostymene, sminken og lysbruken skaper til sammen en dyster, surrealistisk stemning. Flere skikkelser har enorme tenner, fæle ansikter og gedigne mager som skaper latter i salen, men også en følelse av forfall og forråtnelse. Tablåene er som tatt ut av en film av Roy Andersson – den svenske regissøren med et svartsynt blikk på hvordan menneskene ter seg.
Og hva finnes bak den mystiske døren i baren, merket med fire hull som i en firkløver? Vil verdensgåtens løsning bli avslørt hvis døren åpnes?
Stakkars mennesker
Vi forstår hvorfor Agnes utbryter Det er synd på menneskene. Et nygift par er overlykkelig, men så redd for at kjærligheten skal slukne at de heller vil dø straks. Krabbefiskeren er skuffet etter en tur på sjøen – den nye teinen var ikke slik han hadde håpet.
Og når Guds datter gifter seg med advokaten og får et barn, opplever hun på kroppen hvor kvelende et samliv kan være – han maser om at hun ikke holder huset rent, hun synes kålen han serverer, er motbydelig.
LES OGSÅ: «Bienes historie» krever mye av sitt publikum. Henger du med, får du en fengende musikalopplevelse
Lyssøylen fra Gud treffer ikke bare Agnes, den reflekteres også inn i Dikterens hode, han som har skapt drømmespillet (Foto: Stig Håvard Dirdal).
Blir for langt
Tandberg og Lygre har lagt til tekster fra Strindbergs private, okkulte og kunstneriske univers, uten at jeg kan avgjøre hva mens jeg ser og lytter, eller forstå hvorfor.
Det som er sikkert, er at oppsetningen kjennes for lang, med sine 2 timer og 30 minutter. Det er for mange og lange opptrinn som skal illustrere grunntemaet: Hvor urettferdig menneskene føler at de blir behandlet, hvor tungt det er å oppfylle pliktene sine, hvor meningsløst det er å leve under de kår man er gitt. Den ordrike og langtrukne scenen der asfaltarbeiderne forteller om hvordan de undertrykkes av de rike, får meg til å tenke at andre dramatikere som Brecht har levendegjort fattigdom og klassekamp langt bedre.
Tandberg tyr også til et fortellergrep der Agnes og en av figurene henvender seg til salen som i et TV-show – dette er et stilbrudd som bryter med den flytende drømmelogikken. Instruktøren burde også dempe overspillet i enkelte scener, som da politimannen braser inn og stanser åpningen av den mystiske døren.
Kristus-allusjon
Agnes erkjenner i samtale med Dikteren (Strindbergs alter ego på scenen) at Gud Fader har rett i at menneskene klager. Befrieren som en gang gikk på vannet, men ble hengt på et kors av de rett-tenkende, lyktes i liten grad med å fjerne lidelsen. Nå roper Guds datter Kyrie, vær oss nådig, Gud, og ofrer seg selv før hun drar hjem igjen til himmelen. Kristus-allusjonen er åpenbar og samtidig gåtefull.
Lyssøylen fra Gud treffer ikke bare Agnes, den reflekteres også inn i Dikterens hode, han som har skapt drømmespillet. Det er en vakker scene som gir håp om at kunsten kan formidle guddommelige sannheter til menneskene der de kjemper i tilværelsens jammerdal.
---
Et drømmespill
- Rogaland Teater, premiere 11. november 2020
- Av: August Strindberg
- I en versjon av: Arne Lygre og Ole Anders Tandberg
- Regi: Ole Anders Tandberg
- Scenografi og lys: Markus Granqvist
- Kostyme: Lena Lindgren
- Dramaturg: Matilde Holdhus
- Maskør: Jill Tonje Holter
- Komponister: Joel Sahlin og Ida Kampenhaug
- Med: Mari Strand Ferstad, Anders Dale, Leo Magnus de la Nuez, Gorm Grømer, Ingrid Rusten, Kasper Skovli Botnen, Espen Reboli Bjerke, Even Stormoen, Marianne Holter
- 2 timer 30 minutter
---
