Det evig midlertidige
Oppsetningen av Aniara på Torshovteateret reflekterer over muligheten for felleskap i en tilværelse som synes å være uten mål og mening.
Vi kan nærmest kjenne sølen størkne over håret, munnen og øynene hennes, skriver vår anmelder om Ellen Horns karakter i Torshovteatrets science fiction-forestilling .
Øyvind Eide
Tilfeldighetene ville det slik at publikum, få minutter uti premieren på Aniara på Torshovteateret, måtte evakuere bygningen. Det var helt udramatisk. Vi ble stående på den andre siden av gata for Soria Moria-komplekset i kanskje fem minutter.
Mens vi ventet på å komme inn igjen, slik at forestillingen kunne gå sin gang, streifet tanken meg at jeg skulle ha tatt kontakt med noen av de andre publikummerne. Vi kunne ha ledd av at vi, som menneskene i Aniara, befant oss i en midlertidig unntakstilstand som kanskje ville vare tre minutter, kanskje mye lenger. I stedet ble jeg stående og fundere på det skuespillerne hadde rukket å fortelle.
Aniara, romskipet fra Harry Martinsons episke diktverk, er fem kilometer langt og rommer 8.000 mennesker. Hva vil det si? spurte skuespillerne før alarmen gikk. Hvordan oppleves det å være sendt ut i rommet etter en atomkatastrofe, forlate verden, for så å skulle gi mening til en tilværelse i permanent eksil?
Bestill abonnement her
KJØP
