Teater

Griper­ med ­gråtende hender

Med tegnspråk klarer Teater Manu å få historien om Holocaust til å gripe oss på nye måter.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Noen ganger overgår virkeligheten marerittet.

Som Norges eneste­ tegnspråkteater gir Teater Manu et nytt perspektiv på historien før og under 2. verdenskrig: Alle kjenner jødenes tragiske skjebne fra denne ­tiden, men langt færre vet at de døve også var en del av Hitlers utrenskningsplan. Vissheten om dette er med på å gjøre Gråtende hender til dypt bevegende teater, der autentiske intervjuer med ti døve overlevende fra Israel ligger til grunn for forestillingen.

For alle

Regissør og manusforfatter, Bentein Baardson, har gjort det til fortellerteater, men fordi det her er snakk om tegnspråk blir formidlingen langt mer ekspressiv. Nyansert mimikk og talende kroppsspråk suger oss inn i handlingen. Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad behersker på sin side den unike kombinasjonen av stor innlevelse, samtidig som hun har en likefrem nøytralitet i stemmen. Det gjør at hun fort kan skifte mellom de ulike karakterene, uten å stjele for mye av oppmerksomheten ved bruke av overdrevene stemme­fordreiing.

Fjeldstad sitter bokstavelig talt på sidelinjen hele forestillingen igjennom, men evner å gi en stemme som føles ekte og nær, og som legger seg naturlig i munnen på skuespillerne på scenen. Teater Manu viser at de ikke er ment utelukkende for døve.

Uttrykksfullt

Forestillingens to karakterer er fiktive. Samtidig er alt hentet fra virkelige hendelser. På scenen møter vi Hans, som blir født døv, men går inn i nazistenes stormtropp. Han er med på seiersparaden når Hitler kommer til makten, men merker fort konsekvensene av sin funksjonshemming. Gertrud er forestillingens andre karakter – en velstående medisinerstudent som lar seg fascinere av rase­teoriene. Fra selv å være med på å marginalisere døve, får hun snudd livet på hodet når det viser­ seg at bestemoren er jødisk.

Tegnspråkskuespiller Ronny Patrick Jacobsen og Ipek D. Mehlum går inn i skjebnene med stor overbevisning. Usminket og uttrykksfullt gir de oss en annen innfallsvinkel til Holocaust. Her innlemmes man i et univers så engasjerende at de talte ­ordene innimellom føles overflødige, selv for oss som ikke kan tegnspråk.

Nakent

Med fotomontasjer på bakveggen lyser den dystre virkeligheten mot oss. Sterkere enn fotografiene av konsentrasjonsleirenes avmagrede kropper og dynger med lik, er likevel bildene av de som fortsatt lever. Vissheten om hva de går i møte, barnas blikk, enkeltskjebnene.

Historien om Holocaust er fortalt så mange ganger at man fort blir nummen i nok et møte med det. Men med sitt blikk for hva som griper, klarer likevel Bentein Baardson å gi øyeblikksbilder og skildringer av enkelthendelser som skjærer dypt inn i sjelen. Fra forestillingens spede start med lovpålagt sterilisering av døve, til henrettelser på tog perrongen og doktor Mengeles medisinske eksperimenter.

En lat regissør ville kanskje pøst på med virkemidler for å understreke tristessen og grufullhetene. Men Teater Manu gir ingen forførende toner for å ­understreke det følelsesladde. Ingen forsøk på å fortelle oss hva vi skal føle, men derimot en forteller (Eitan Zuckerman) som supplerer skuespillerne med fakta­opplysninger. Her hviler det en klok visshet om at kampen for å overleve i Auschwitz ikke trenger to streker under svaret.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er teateranmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Annonse
Annonse

Mer fra: Teater