Tar kunsten til et ladet rom

Det er en sjelden høymesse som finner sted i Oslo domkirke førstkommende søndag. 22 kunststudenter har skapt verker som skal inngå i, eller vises i forbindelse med høymessen.

– Kunsten og teologien har mye til felles, konstaterer domkirkeprest Jonas Lind Aase, og peker på at liksom teologien handler om en åpenbaringstanke, evner også kunsten på sitt beste, å tale noe helt nytt inn i en situasjon.

Ladet rom

Prosjektet er et samarbeid mellom Kunstakademiet, Kunsthøgskolen i Oslo og Oslo domkirke. Studentene har fulgt et kurs der de har fått innblikk i troslære og liturgi. Samtidig har de utviklet prosjekter i medier som tegning, maleri, tekstil, skulptur, tekst, video, lyd, performance og musikalsk komposisjon.

Det er dette som vises i gruppeutstillingen What do we believe in? Konteksten er en helt annen enn de vanlige hvite, sterile galleriveggene, påpeker studentene.

– Et kjempeladet rom, sier Espen Kvålsvoll.

– Et mekka av symbolikk, sier Matias Kiil.

LES OGSÅ: Vender tilbake, ni år etter skandalen

Imperativ!

– De som kommer på søndag, kommer dessuten for noe helt annet enn en utstilling, bemerker Liza Trulsson, som i sitt prosjekt har undersøkt liturgien og koreografien i gudstjenesten, og deretter forfattet instruksjoner til gudstjenesteheftet. Ved postludiet står det for eksempel «Stå og se på de medvirkende som går ut, hør på postludiet, deretter gå ut».

Imperativformen får frem hvor uvant gudstjenesten er i vår tid, mener hun. En stor folkemengde instrueres i å gjøre bestemte handlinger, men vi er egentlig ikke vant til å ta så direkte beskjeder. Vi er vant til mer subtil påvirkning.

– Vi er individualister, som alltid har et filter. Vi stiller spørsmål, og vi skal selv ta valget. Det blir litt absurd i gudstjenesten, for kirken er en kollektiv arena, en av de siste vi har igjen. Og denne dynamikken, den er spennende, mener hun.

Konklylier

Prosjektene spenner vidt. Fra et orgelverk, en tom pastillekse på en benkehylle og til tekstilverk. Espen Kvålsvoll har laget sistnevnte. Det har perspektiv og billedspråk fra tidlig renessanse og middelalderkunst, mens ornamentikken og symbolene er hentet fra hans egen hverdag. Her er konkylien – i leiligheten hjemme er det sikkert 20 av dem, forklarer han, – og hammeren. Den hører til i studioet hans. Kvålsvoll forklarer at han ser for seg at han trer inn i et landskap med hamre.

– Det blir irrasjonelt, medgir han, men sier han er opptatt av maleriet som diskurs: Maleriet er alltid er avhengig av hvor det henger.

– Et eksperiment, kaller han det å hente hverdagens referanser til et gjenmurt vindu i domkirken.

To verdener

– De har vært teologistudenter, og jeg har vært kunststudent, sier domkirkeprest Jonas Lind Aase, som tente på ideen, da spørsmålet kom fra professor Felix Gmelin ved Kunstakademiet. Studentene har fått en omvisning i Oslo domkirke, samt flere introduksjonsforelesninger om kristen tro og lære av Lind Aase, samt professor Halvor Moxnes og post. doc. Kristin Graff-Kallevåg.

– Kirken har forholdt seg til kunsten til alle tider. Men med samtidskunsten har det kanskje blitt to litt ulike verdener. Her er vi blitt kjent, fått prate sammen, og i dette møtet har det oppstått noe, mener Lind Aase, og berømmer studentene for å vise respekt i møte med kirkerommet. Den er gjensidig, ifølge Matias Kiil, som står bak en av installasjonene: Stoler med stearinlys som stikker opp.

– Jeg ville ta perspektivet til de som tror, til kirkegjengerne. Det er de som sitter i disse benkene, forklarer han.