Svartmetallere har vendt Satan ryggen

Tirsdag forrige uke var det verdenspremiere på filmen Lords Of Chaos på den amerikanske filmfestivalen Sundance. Filmen om musikken som er blitt en merke­vare i norsk musikkeksport, ble vist fire ganger på festivalen.

Filmen er basert på boka Lords Of Chaos: The Bloody Rise Of The Satanic Metal Underground av Michael Moynihan og Didrik ­Søderlind. I forbindelse med festivalen i USA, ble først filmen presentert som «den forbløffende og sanne historien om det norske black metal-bandet Mayhem og Varg «Greven» Vikernes. Etter protester fra blant andre Mayhems Jørn Stubberud, som aldri har vært konsultert i forbindelse med hverken boka eller filmen, ble det laget en ny filmplakat hvor det nå står at filmen er basert på sannheter og løgner.

Mens det stort sett bare var de strengeste kristne på Vestlandet som mente at djevelen bodde i fiolinen til Norges første store musikkeksport, Ole Bull, så har det de siste 30 årene sjelden vært diskusjon om djevelens tilstedeværelse i norsk black metal. Nå er tonen en annen.

Filosofisk uttrykk

Redak­tøren i den norske utgaven av bladet Metal Hammer, Espen Slapgård, sier at norsk black metal-musikk ikke lenger har på langt nær samme sjokk­effekt som før. I den grad djevelen fremdeles er tilstede, så har han i hvert fall ikke lenger horn.

– Norsk black metal har utviklet seg fra en rett-i-fleisen-satanisme, til et mer filosofisk og musikalsk uttrykk. En unblack metal-bølge er på full fart fremover i utlandet. Her finner vi også kristne grupper, som nå har fått større innpass i verdslige metallkretser enn tidligere. Norske Extol er ikke store i en slik sammenheng, men de er der, sier Slapgård, som er en av Norges mest erfarne metall-journalister.

LES OGSÅ: – Filmen legger ikke skjul på vårt kristne fundament

Ufortjent stempel

Espen Slapgård sier det kristne bandet Mortification tidlig ble et foregangsband for unblack-trenden, selv om ikke alle var klar over det. I platebutikken Helvete i Oslo sentrum var Mortifications album til salgs. Innehaveren, Øystein Aarseth, som senere ble knivdrept av Varg Vikernes, trodde de var et satanisk band. Da undertegnede var innom butikken og fortalte ham at han solgte et kristent band, la han Mortification-platene under disken hvor et dødningehode var stilt opp til pynt.

Espen Slapgård hevder også flere norske black metal-band har fått et ufortjent satanisk stempel.

– Darkthrone er ett eksempel. Det bandet har aldri handlet om religion. Det overtydelige djevelske imaget mange band fikk, var blåst ut av alle proporsjoner. I det gryende, etter hvert også fruktbare, musikalske miljøet rundt black metal, handlet det for de fleste «djeveldyrkerne» mer om å hamre løs på kristendommen enn å hylle Satan.

Filmen Lords Of Chaos betegner Slapgård som en vits. Det såkalte autentiske den formidler av satanisme, tror han heller ikke ­lenger betyr så mye for utenlandske fans av norsk black metal.

– Stadig flere oppdager nye og dyktige norske band, som for ­eksempel Tåke fra Bergen og One Head fra Trondheim. Der står musikken godt på egne ben.

Opprør

Nina Nielsen ved Norges Musikkhøgskole skriver for tiden doktorgradsavhandling om norsk black metal. Hun hevder det sataniske og kriminelle rundt black metal i stor grad er blitt løftet fram av media.

– Snakker man med norske black metal-veteraner i dag, sier de det ikke først og fremst har handlet om satanisme, men et opprør mot konformitet. For ­eksempel Den norske kirke som representant for etablissementet.­ De første black metal-utøverne­ var en nokså ­liten gjeng, hoved­saklig gutter og menn i 16-20-årsalderen. Plutselig befant de seg midt i mediestormen.

– Hvor mange var hardcore satanister?

– Jeg har ikke møtt en eneste en som vil kalle seg det.

Nina Nielsen minner om at medlemmene i kjente norske black metal-band som fremdeles eksisterer, i dag er blitt godt voksne menn.

– De har gjort en klassereise, de er ikke lenger «lost boys». ­Musikken, og verden for øvrig, oppleves som regel annerledes enn tidligere. Estetikken, hvordan black metal høres og føles, for eksempel hvordan det oppleves å være på konsert med sanselige inntrykk som lyd, lukt, varme og tilhørighet, er blitt viktigere­ enn ideologien. For de fleste black metal-utøverne har nok ideologien aldri vært så viktig som musikken.

Bokstavelig

Kristoffer Ryggs Ulver var blant de første bandene som av mange fikk merkelappen black metal her i landet. Etter albumene Bergtatt (1995), Kveldssanger (1996), og Nattens Madrigal (1997), ble 1998-utgivelsen Themes From The Marriage Between Heaven And Hell (med tekster av den kristne mystikeren William Blake) for flere en overraskelse. I 2013 ga Ulver ut Messe I.X-VI.X, med Tromsø Kammerorkester.

– Når man er 17–18 år, leser man ofte tekster, og forholder seg til terminologi og teologi, på en mer direkte og bokstavelig måte enn senere i livet. Temaene vi valgte på de første låtene våre, var selvsagt også mer tvangsmessige når det gjaldt egen identitet. Vi hadde en sterkere trang til eksplisitte metaforer, uten å se det store bildet, sa Kristoffer Rygg til Vårt Land høsten 2016.

Ulver-sjefen innrømmet at deres tidlige bruk, og enkle oppstilling, av ord og uttrykk som for eksempel «Lucifer», «fallen engel» og «Satan», kunne være nokså barnslig.

Kristent verdensbilde

– Alt det der var, og er fremdeles, uansett en del av et kristent verdensbilde. Akkurat dét skjønte vi ganske tidlig. I black metal-miljøer ble det fort mye enkle fornektelser bare for å være trassig, liksom.

Derfor var ikke nødvendigvis veien for Ulver, etter hvert som medlemmene ble eldre, så lang til å gi ut ei plate med tekster av den kristne mystikeren William Blake.

– Her tangeres jo bibelhistorien, uten at det er udelt positivt. At vi rent musikalsk er ­inspirert av Arvo Pärt, som også er en betydelig kirkekomponist, er heller ikke noe nytt. Jeg kjøpte Pärts hymne Te Deum allerede i 1993, og ble beveget av musikken. For ham var det en hyllest til himmelriket, gudfryktig som han var, og sikkert fremdeles er. Min egen musikalske reise har siden vært en slags dannelsesreise, sa Kristoffer Rygg.

Får i ulveklær

Poeten og forfatteren Håvard Rem ga i 2010 ut boken Innfødte skrik, om norsk svartmetall. Hans inntrykk er også at når black ­metal-rockere­ blir ­eldre, så endrer de seg ­underveis.

– Sent i tenårene kalte noen i Satyricon seg satanister, eller­ odinister, og regnet seg som ganske rasistiske. I dag er de i 40-årene, og mye har skjedd i livene deres. Og ikke bare hos dem: Etter år 2000 finner vi omtrent ikke ideologi i norsk black metal lenger. Det er forresten ikke uten grunn at jeg i boken min kaller svartmetallere «får i ulvelær», for de aller fleste er veldig snille folk, sier Håvard Rem.

Sist fredag ble det nye albumet Eonian med norske Dimmu Borgir annonsert. De har laget et ­tematisk album rundt plate­tittelen, som betyr «evigvarende». Eonian brukes i astrologien, men også i Bibelen. Budskapet til det utgiveren omtaler som «verdens største black metal band», er nå hvordan vi mennesker forholder oss til konseptet tid.

Oppleves ulikt

Nina Nielsen mener at norsk black metal-­musikk viser et stykke norsk historie.

– Den forteller oss mye om hva det vil si å være norsk, og hva musikk kan bety for samhold, og for å uttrykke annerledeshet i samfunnet. Det aggressive ­uttrykket kan også for mennesket være en måte å bearbeide og kjenne på raseri eller frustrasjon på, hevder Nina Nielsen.

I doktorgraden sin forsøker hun å få frem hvordan black ­metal i media kunne gå fra å være et ekstremt opprørsfenomen, til å bli fremstilt som et kulturdiplomatisk virkemiddel.

– Med medias fokusering på rettsaken mot Varg Vikernes og kirkebranner, ble dette for flere enstydende med hva black metal var, og kanskje har de det bildet fremdeles. Selv om noen utøvere var knyttet til disse hendelsene, så var de ikke mange. Spørsmålet er i hvilken grad disse hendelsene­ kan knyttes direkte til black metal-musikken?

Okkultisme

– Tror du black metal-fans ­assosierer musikken med drap og kirkebrenning?

– De vil ha ulike assosiasjoner og meninger om dette. I Sør-Amerika og Columbia vil de nok være mer opptatt av det «ekte» okkulte og anti-kristelige enn i mange andre land, nettopp på grunn av kirkens rolle der. De fleste black metal-fans har skjønt at dette handler om mye mer enn tabubelagte historier. Kanskje har kirkens posisjon i Norge ­endret seg de siste årene, slik at det er mindre relevant å gjøre opprør mot den?

– Har det mørke og «farlige» i black metal utelukkende vært en image?

– En subkultur er ikke noe som bare foregår på en konsertscene. Det er noe man har med seg, også i privatlivet. Kulturen kommer under huden. Derfor har det ikke bare vært image. Men symboler skifter mening over tid. Når unge hipstere på Grünerløkka i Oslo i dag går med T-skjorter med Burzum på, tror jeg det handler mer om nostalgi enn ironi. De har lest om norsk black metal i internasjonale magasiner, og sett dokumentarer hvor det går fram at norsk black metal har en slags internasjonal anerkjennelse som kultfenomen. Det betyr ikke at de unge hipsterne stiller seg bak Varg Vikernes band.

Tabu

Nina Nielsen vokste opp i et kristent miljø i en liten bygd på Vestlandet. Hun sang kirkekonserter med pikekoret i bygda. Broren hennes foretrakk å høre på metal-musikk.

– Jeg var aldri fan av black metal, men jeg fikk jo med meg hva broren min og vennene hans hørte på. At det var så tabu­belagt i vårt lille samfunn, og at ­musikken kunne spille en så viktig rolle, gjorde meg nysgjerrig.

Siden nysgjerrigheten ikke slapp taket, bestemte hun seg for å finne ut mer om fenomenet­ black metal.

– I arbeidet mitt har jeg sett at det er noe annet, og rommer så mye mer, enn mange innbiller seg.

Varemerke

Kathrine Synnes Finnskog er direktør i musikkbransjes eksportorganisasjon Music Norway. Hun sier norsk black metal lenge har vært en merkevare for norsk musikk – på linje med enkelte utøvere innen jazz og klassisk musikk.

– Det har likevel aldri vært noe stort salg av norsk black metal i utlandet, sier hun.

– Hvorfor bør et så ekstremt musikalsk uttrykk som black metal være et norsk varemerke?

– Det er med på å vise mangfoldet i norsk musikk. Satyricon er for eksempel et black metal-band vi kan være stolte av. Jeg ønsker ikke at utlendinger skal oppfatte norsk musikk slik de i stor grad oppfatter svensk ­musikk; som en pop-nasjon med Max Martin i spissen.

En viktig grunn til at norsk black metal er blitt så kjent utenfor Norges grenser, tror hun er sjangerens historiefortellinger.

– I black metal-kretser har for eksempel historiene om kirkebrenning gitt den norske grenen en slags troverdighet for det mørke­ og djevelske. For en god del utenlandske black metal-fans har dette virket spennende.

Skummel satanisme

Nå ­mener musikkdirektøren at ­tendensen er en annen:

– Det handler mest om musikk. Musikken til Satyricon, eller Kvelertak, går for eksempel Varg Vikernes' Burzum en høy gang. De når også et større internasjonalt publikum enn tidligere black metal har gjort.

– Hvor viktig har det sataniske­ ryktet vært for norsk black metal?

– Ryktet har vært med å under­streke det skumle og spennende, men jeg tror ikke disse bandene virkelig har dyrket satan.

Når det gjelder filmen Lords Of Chaos, som har fått den strengeste sensuren i USA, fordi den viser «sterk, brutal vold, forstyrrende adferd og uhyggelige bilder», så er Synnes Finnskog enig med Espen Slapgård i at dette er dårlige greier.

– Det blir for dumt. Synd at utenlandske film-aktører skal karikere vår black metal-historie. Den forteller vi best selv – uten å måtte ty til usannheter.