Skjevt blikk på kjønnskampen

Scenen er et hjem i oppbrudd. Stabler med ­møbler, stoler, kommoder og nattbord vitner om et levd (sam)liv, som har tatt en ny vending. Det er slutt. Eller rettere sagt «Pause», som Boris så bardust meddeler at han trenger. For 55 år gamle Mia faller livet i grus. Pausen er en 20 år yngre kollega, fransk og yppig. Med inderlighet og stort komisk talent maner Herborg Kråkevik frem bildene som raser gjennom hodet på Mia når hun får vite det. Hvordan Boris, nevroforskeren som hun har vært gift med i 30­ år, trolig har siklet på denne ­kollegaen over lang tid før han gjør utfall mot hennes sentrale partier. Hvordan han griper brystene til Pausen rett ved ­burene til de genmodifiserte ­rottene. Og hvordan øynene ruller bakover i skallen mens han nærmer seg eksplosjon. Kråkeviks uttrykksfulle ansikt er nok. Med enkle virkemidler får ­humoren og blikket for komikk som gjennomsyrer Siri Hustvedts roman, spille med når Sommeren uten menn tas til scenen.

Frodig rollegalleri

I Victoria H. Meiriks lekne regi, sjonglerer­ Kråkevik sammen med Mari Dahl Sæther og Birgitte Victoria Svendsen på rollene som Mia, og bokens øvrige­ kvinnekarakterer. Når Mia leier seg et hus i barndomsbyen får vi nemlig møte alt fra morens frodige venninne­gjeng på seniorsenteret­ (alle ­enker), til nabokvinnen med to små barn og en høyrøstet ­ektemann, til de utspekulerte tenåringsjentene hun ­underviser i lyrikk. Her er ingen scene- ­eller kostymeskift, men små dreininger i stemmebruk og kroppsholdning som gjør at vi glatt godtar hele rollegalleriet fordelt på tre. Som når 61 år gamle Birgitte Victoria Svendsen trer inn i rollen som ubetalelig treåring i trassalderen.

LES OGSÅ: Fengslende ferd i filosofien

Gullkorn

Det er mye tekst som skal formidles, og et stykke som fort kunne endt med å dvele­ ved en tilstand – å bli forlatt. God fremdrift og sømløs regi, gjør derimot at vi hektes på en historie som evner å ­balansere et trist tema og en munter fortellerstil. Valg og timing på melodier som Janis Ians ikoniske «At seventeen» bygger opp under kjærlighetstemaet og bryter opp den teksttunge handlingen med skuespillere som synger med. Dramatiseringen tar vare på ­bokens mange gullkorn. De små livsvisdomsordene føles ikke påtrengende, men som en naturlig del av ervervelsen etterhvert som Mia dras inn i livene til alle kvinnene rundt seg. Som når det filosoferes over blind­heten som oppstår etter mange års samliv. Eller linjene trekkes fra Colombus' Amerika-opp­dagelse til anatomikeren Realdo Colombos oppdagelse av klitoris.

LES MER: Fikk bokstavelig talt skjelven

Ingen hyllest

Sommeren uten menn viser hvordan vennskap kan ha en helende kraft, men ­faller ikke for fristelsen til å gi noen entydig hyllest til kvinnen.­ Mer enn å tegne historien om å bli forlatt i svart-hvitt, retter stykket et varmt og skjevt blikk på kjønnskampen. Mange­ vil nok oppleve slutten som overraskende.­ Eller som Mia selv sier det: For å skrive en komedie er det essensielt at den slutter på helt riktig tidspunkt.

Anmeldt av Kjersti Juul

anmeldelse@vl.no