Scenen er et hjem i oppbrudd. Stabler med møbler, stoler, kommoder og nattbord vitner om et levd (sam)liv, som har tatt en ny vending. Det er slutt. Eller rettere sagt «Pause», som Boris så bardust meddeler at han trenger. For 55 år gamle Mia faller livet i grus. Pausen er en 20 år yngre kollega, fransk og yppig. Med inderlighet og stort komisk talent maner Herborg Kråkevik frem bildene som raser gjennom hodet på Mia når hun får vite det. Hvordan Boris, nevroforskeren som hun har vært gift med i 30 år, trolig har siklet på denne kollegaen over lang tid før han gjør utfall mot hennes sentrale partier. Hvordan han griper brystene til Pausen rett ved burene til de genmodifiserte rottene. Og hvordan øynene ruller bakover i skallen mens han nærmer seg eksplosjon. Kråkeviks uttrykksfulle ansikt er nok. Med enkle virkemidler får humoren og blikket for komikk som gjennomsyrer Siri Hustvedts roman, spille med når Sommeren uten menn tas til scenen.
