Hamsuns gjennombruddsroman handler som kjent ikke om ernæring. Mer enn den fysiske sult, skildrer han den psykiske pinen. Den navnløse hovedpersonen er en sjelelig ekstremsportutøver. Han svever i febril lykkerus i det ene øyeblikket, for så å deise ned i det dypeste mørke. Selve handlingen er konsentrert til Kristianias gater: Jeg-personens forsøk på å livnære seg av å skrive går dårlig, og vi blir med ham rundt i byen på jakt etter mat, jobb og tak over hodet. Men kanskje først og fremst på jakten etter å bety noe for et annet menneske. Mer enn mangelen på mat, er det nettopp følelsen av utenforskap som rammer hardest.