Selvmedlidende sult

Hamsuns gjennombruddsroman handler som kjent ikke om ernæring. Mer enn den fysiske sult, skildrer han den psykiske pinen. Den navnløse hovedpersonen er en sjelelig ekstremsportutøver. Han svever i febril lykkerus i det ene øyeblikket, for så å deise ned i det dypeste mørke. Selve handlingen er konsentrert til Kristianias gater: Jeg-personens forsøk på å livnære seg av å skrive går dårlig, og vi blir med ham rundt i byen på jakt etter mat, jobb og tak over hodet. Men kanskje først og fremst på jakten etter å bety noe for et annet menneske. Mer enn mangelen på mat, er det nettopp følelsen av utenforskap som rammer hardest.

Lydkulisser

Skuespiller Sverre Bentzen og Jørgen Wiig Salvesen fungerer som hovedpersonens tanker, så vel som å tre inn i ulike karakterer han møter på sin vei. Musiker Tuva Syvertsen («Valkyrien») tar også plass på scenen. Hele forestillingen igjennom sitter hun på sidelinjen og bruker stemmen så vel som en rekke instrumenter til å skape lydkulissene. Et effektivt grep som gir dynamikk og en suggererende nerve til forestillingen. Fra den forpinte følelsen når hun gnikker buen over fiolinens skjærende strenger, til stadig mer manende gitarriff, evner hun å få frem personens tanker og følelser på en måte som treffer oss umiddelbart. Lydkulissene som en forsterkning av hovedpersonens psyke, blir mer talende enn det skuespilleren evner å formidle gjennom sitt karakterarbeid. Til det blir nemlig Preben Hodnelands tolkning av Hamsuns hovedperson hakket for selvmedlidende. Jo visst klager også bokens hovedperson. Han raser og får hysteriske anfall og oppfører seg til tider rimelig uspiselig. Likevel får vi et hjerte for ham, fordi vi også ser kampen for å ta de rette valgene. På Riksteatret mister vi karakterens mål og kampen for å nå dit mer av syne i all sytingen. Selvmedlidenhet på scenen er ofte uutholdelig å se på, men kan i korte strekk brukes for å gi rollefiguren en komisk effekt. Her blir det derimot for påtrengende fortalt.