Sangboken som samlet nasjonen

– Hvis man vil hverandre vel, så skal man synge sammen!

Hun er klokkeklar i beskjeden, Jorid Vale. Og nå løfter hun gitaren, mens koftekledde musikere­ – Klunkelaget, som de kaller seg – griper til hardingfele og trekkspill. Over Telemarks fjelltopper og helt ned i «Gamlegata» på Gvarv glimrer plutselig også sola fram, i det tonene fra en gammel folkevise klinger ut:

Å mannen han gjekk seg i vedaskog. Hei fara i vedaskog!

Stafett

Det er «Kråkevisa», hentet fra den gamle Skolens sangbok. Og gjengen på Gvarv er langt fra alene: Slik Salmeboka ble sunget minutt for minutt på NRK i 2014, skal denne uken ­Skolens sangbok i ilden. Over hele landet synger unge som gamle seg gjennom det som har vært en av de mest brukte bøkene i norsk skole gjennom tidene.

– Nesten alle utbryter «den kjenner jeg» når de får se for­siden, sier prosjektleder Silje W. Ø. Kleiven om sangboken som kom ut første gang i 1914, og ­siden er trykket i et opplag på langt over millionen.

I sangstafetten deltar alt fra barneskoler, nabolag, blandakor, eldresenter, foreninger, venne­gjenger. De får utdelt fra en til tre sanger hver, som de tar opp med mobilkamera. 1.-3. juni skal alle bidrag streames på nett.

– Det har vært mye oppstuss rundt det at sangen stilner i skolen.­ Nå forsøker vi å skape en motbevegelse, sier Kleiven.

Kulturløft

– Skolens Sangbok dominerte hele 1900-tallet, og la grunnlaget for felles kunnskap gjennom felles sangskatt. Boken har vært et gedigent kulturløft, og et viktig bidrag til nasjonsbyggingen, sier Siri Haukenes.

Hun er førstelektor ved institutt for lærerutdanning ved OsloMet, tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus, og forsker på sang i opplæringen.

Nasjonsbygging var også ­intensjonen til mannen som skapte boken, Mads Berg. Mange­ av de til sammen 25. utgavene av boken avsluttes nemlig med følgende motto:

«Vår sangskatt er nasjonens felles eie. I sangen møtes vi på felles grunn.»

I dag er boken selv å regne for en skatt. Den omtales gjerne bare som Mads Berg. I fjor ble den ­kåret til en av etterkrigs­tidens viktigste sakprosabøker.

LES MER: Svanesang for skolesangen

Efter Psalmebogen

Bokens status vitner om hvor viktig sang har vært i skolen, sier Haukenes, og peker på at skolesangen har like dype røtter som selve skole­vesenet:

– Allerede på 1100-tallet var sang en av skolens viktigste oppgaver. Elevene på de første katedralskolene, eller latinskolene, utgjorde koret under gudstjenest­ene, og måtte stille ved alle messer, både i høytidene og ellers i kirkeåret. Dette var en viktig inntektskilde for skolene, forklarer hun.

Elevenes plikter som kirkesangere opphørte først i 1805, og sang ble siden skilt ut som et eget skolefag. Det skjedde i 1827. Faget het «Sang efter Psalmebogen», og ble regnet som det tredje viktigste faget etter lesing og bibelhistorie. Men utover dette århundret skjedde det mye med både repertoar og læremidler. For det første: Mens det før kun var læreren som hadde en sangbok, fikk man egne klassesett med sangbøker. For det andre ble repertoaret preget av at en nasjon var i støpeskjeen.

– Fra århundrer med kun salme­sang, ble repertoaret utover 1800-tallet utvidet til fedre­landssanger, formidling av kultur­arv og folketoner. Dermed dukker også begrepet «Vår sangskatt» opp, forklarer Siri Haukenes.

LES MER: Vil bytte nasjonalsangen 

Ved kateteret

På Gvarv vrimler det av folk mellom boder som tilbyr smykker, kebab, nystekte sveler og strikketøy. Det er Sauherad-dagene denne helgen, og en perfekt anledning for å få med hele bygda på sangstafetten. Kultur­arbeider Jofrid Vale er primus motor. 62-åringen har selv vokst opp med boken de synger fra denne dagen, og minnes skole­tiden. Hver dag startet klassen med å synge. I tillegg hadde de en hel time hver uke, der de sang fra Mads Berg – uten ­akkompagnement. ­Læreren satt ved kateteret. Elevene ved hver sin pult. Særlig det siste kvarteret var stas, forteller Vale. Da fikk elevene velge sangene.

– Vi lærte også mye utenat. Det er jeg glad for i dag. De sang­ene har jeg med meg bestandig, sier kvinnen som engasjerer seg for at bygda hun bor i skal synge mer:

– Målet mitt er at det skal bli like naturlig å møte hverandre med en sang, som det er å kommunisere om andre ting. Som lærer vil jeg påstå at sang er det beste pedagogiske virkemiddelet du har. Jeg mener ikke at vi bare skal synge gamle sanger, men noen av disse gir identitet, sammenheng og røtter. Så hva hvis vi ikke kan dem lenger? I dag virker det nesten som at «Bæ, bæ lille lam» er nasjonalsangen i Norge, sier Vale, og etterlyser at barn lærer et djervere sang­repertoar i skolen:

– Det er viktig ikke å tenke for smått. Sang er også et språk. Skal en unge bli god på å snakke, skal du jo ikke bare snakke i enstavelsesord.

LES OGSÅ: Sang og musikk som gjør frisk

Glade vandrere

«Bæ, bæ, lille­ lam» står faktisk ikke i Mads Berg. Men det står bemerkelsesverdig mye om dyr, og om naturens betydning og helsebringende effekt, forklarer Siri Haukenes. I boken finnes salmer og sanger om moral, verdier og de nære ting, om hjemmet, barnet, far og mor.

– Samtidig unngår Berg helt det politiske. Arbeidersanger er for eksempel ikke representert, påpeker hun.

Det forhindrer ikke boken fra å formidle fellesskapsidealer. Sangene vitner om påvirkning fra den tyske Jugend- og Wander-bevegelsen, som oppsto på slutten av 1800-tallet, samt speider­bevegelsen. Der var ­sangen viktig for fellesskapsbygging og marsjering, forklarer Haukenes, og viser til hvor mange av ­sangene som kretser rundt friluftsliv og gåing.

Eksempler er «Fremad fremad»,­ «For Norrønafolket det vil fare», «Til fjells over bygden», «Alltid freidig når jeg går» eller «Den glade vandrer kalles jeg».

– Vi går og går med Mads Berg, konstaterer hun.

LES MER: Gamle sanger råder i barnehagen

Solistisk allsang

Å skolere elevene som sangere, var et avgjørende formål med Mads Berg. Den er bygget opp etter tone­arter og vanskelighetsgrad. Den inneholder enkel musikkteori, og øvelser som skal bidra til å utvikle barnestemmene. Og den tar opp i seg et repertoar som gjerne regnes som solistisk. ­Boken inneholder romanser/­lieder fra den klassiske musikken. Her er Mozart, Haydn, Schubert og Brahms. Her er også norske komponister som Kierulf, Grieg og Sinding.

– Da nasjonalromantikken får sitt gjennombrudd, skjer det mestermøter mellom disse komponistene og diktere og dramatikere som Wergeland, Ibsen, Bjørnson, Vinje, Aasen og Sivle, sier Haukenes, og viser til at Mads Berg har fått generasjoner til å synge romanser og mannskorsanger som «Sæterjentens søndag», «Norge mitt Norge», «Nu takk for alt i fra vi var små »og «No ser eg atter slike fjell og dalar».

– Dette er spesielt. Dette er altså sanger fra det klassiske repertoaret, skrevet for skolerte ­sangere og pianister. Men så ender de opp som allemannseie, som barnelærdom, sier Haukenes.

Vannskille

Likevel. Idealene som gjennomsyrer Sangboken kan synes å ha spilt fallitt. Det mente i hvert fall Svein Sjøberg, som satt i panelet da de viktigste lærebøkene ble kåret i fjor av NRK-radioprogrammet Faktasjekken i samarbeid med Norsk faglitterærer forfatter- og oversetterforening.

– Man har ikke lenger tid til å drive med nasjonsbygging og identitetsskaping hvis man skal øve til nasjonale prøver. Sang­faget er blitt skviset ut, sa Sjøberg.

Samme år forsvant sang og musikk for første gang fra skolens «Grunnlov», altså den overordnede læreplanen for all grunnopplæring.

Det hjalp lite at daværende­ kunnskapsminister Henrik ­Asheim forsvarte vedtaket på verse­mål til melodi av Thorbjørn Egner.

Saken skapte enorme protester i fagmiljøene, som så den nye læreplanen som et vannskille i norsk skolehistorie.

LES OGSÅ: Vil endre nasjonalsangen

Blokkfløyter

At Mads Berg i dag er gått ut av bruk, handler imidlertid om andre ting. Boken selges fortsatt, men er for lengst skjøvet ut av andre læremidler.

– Mye skyldes nok at sangfaget gikk over til å hete musikk, sier Haukenes, og viser til hva som skjedde med læreplanen etter at ni-årig skole ble innført i 1960.

– Faget utviklet seg fra å være sangbasert og sangbegrunnet – til stadig mer å inneholde lytting, spill og dans/ bevegelse og komponering, forklarer hun.

Det skulle vise seg å være vanskelig å tilpasse lærebokklassikeren i takt med forandringene i skole og samfunn. Haukenes nevner visebølgen, barne-TV, blokkfløytas og gitarens inntogsmarsj i skolen, og ikke minst de metodiske Orff-instrumentene. Sistnevnte er en musikkpedagogisk tilnærming som ble skapt av komponisten Carl Orff. Den innebærer utstrakt bruk av xylofoner, tamburiner og andre rytme­instrumenter.

– Mads Bergs sangutvalg ble faktisk for vanskelig å koble mot dette, sier Haukenes og tar et par eksempler på kombinasjoner som ble krevende: Brudeferden i Hardanger på gitar, eller et Orff-arrangement av «Norrønafolket det vil fare».

At det har skjedd mye med musikkfaget, er åpenbart i den 25. og siste utgaven av Skolens sangbok fra 1963. Boken har et omfattende sluttkapittel som gir innføring i bruk av rytmeinstrumenter. Og ikke minst: Den er gjennomillustrert med bilder av blokkfløytegrep.

– Kanskje kan man likevel tillate seg å si at kvaliteten på sangene og tekstene lett kan forsvinne i all den metodiske velvilligheten og tilpasningen, innvender Haukenes, som selv sier dette om boken:

– Jeg savner Mads Berg! Aldri har sangen, allsangen og fellesarven stått bedre enn da Skolens sangbok var på sitt sterkeste.

LES KOMMENTAR: – Ingen barn er mislykkede sangere

Fra vogge til grav

På Gvarv spiller Klunkelaget opp til dans på Gvarv. Folketonene fra Mads Berg setter fart i føttene på bygdefolket, og det går snart i rheinlender, gangar og vals i Gamlegata.

«Syngende Sauherad» står det på en stor banner i gata som i dag er bilfri. I denne bygda handler gjenreisingen av fellessangen om mer enn denne ene ­dagen. Sauherad er en av så langt 13 «syngende kommuner». Det betyr at de får hjelp til å gjennomføre sangtiltak for små og store gjennom et program utviklet av Krafttak for Sang, som er en av tre aktører bak den pågående sangstafetten. De to andre er Folkeakademiet og Sang i eldre­omsorgen.

– Med Idol og The Voice er det nesten blitt litt farlig å skulle synge.­ Men vi er jo et syngende folk! Vårt mål er å ta sangen tilbake. At alle mennesker skal få møte sang i hverdagen sin, fra vogge til grav, sier Vale.