Quislings egentlige kirkeminister

Det er 1949, og det nærmer seg slutten av landssvikoppgjøret. Nå føres ekspedisjonssjefen i Kirke- og undervisningsdepartementet, Sigmund Feyling, fram for domstolen. Det er bare noen måneder siden sjefen hans, minister Ragnar Skancke, var blitt henrettet på Akershus festning, for sitt bidrag til forsøket på å nazifisere skole og kirke.

Skancke hadde kjempet hardt mot dødsdommen, og da saken mot Feyling endelig kom opp, spurte flere seg om skylden hadde vært rettferdig fordelt. Aftenposten oppsummerte Feylings bidrag til nazistenes politikk på denne måten: Han hadde vært «den egentlige kirkeministeren».

Nå viser et dykk i arkivene etter NS-regjeringen at denne mannen også hadde sitt å si i kulturpolitikken.