Profetisk rop fra havets bunn

Morten Strøksnes fikk Brageprisen for Havboka da den utkom i 2015. Boka er full av kunnskap, historie, faktaopplysninger, skrøner og sagn. En tekst full av sånt som er størst, tyngst, mest, lengst, eldst og dypest. Den snakker med store ord og sterke følelser, og minner leseren om hvor små vi er, vi mennesker, sett i forhold til havets dyp og universets storhet. Den har en patos som virker unorsk – samtidig som den knytter seg til skipperskrøner, fisker-eventyr og nordnorsk velde. Og til verdenslitteraturens historier om mennesket i møte med storfisken: Hemingways Den gamle mannen og havet, Herman Melvilles Moby Dick.

LES OGSÅ: En Mattis å bli glad i

To veier

Da Hålogaland Teater lagde teater av Havboka i 2017, knyttet de an til denne siden av teksten. Skuespillerne var oppstilt som et band, med innlagte sangnummer der alle spilte et instrument, mens teksten løp som en serpentin fra munn til munn. Fortellingen om de to kompisene som skal fange en haifisk på hundrevis av kilo fra en gummibåt, ble ankerfestet i oppsetningen, preget av storkjefta nordnorsk fortellerglede mer enn de overveldende og til dels dystre faktaopplysningene.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Havboka

Riksteatret og Ole Anders Tandberg har gått en annen vei. Der fører håkjerringa – spilt av Jan Sælid – ordet fra havets dyp, mens de to fiskerne fra boka er samlet i Fiskeren, som vi ser på et fjernsyn fra den tida da det var snø og rullende bilder på svart-hvitt skjermene. Også han spilles av Jan Sælid, i forhåndsinnspilte sekvenser som fra et program à la Ut i naturen. Han ser litt puslete ut i det gråsprengte TV-bildet, og framstår i sterk kontrast til håkjerring Him-/Herself i levende live på scenen. Her er det stemmen og skikkelsen fra havets bunn som fører ordet. Fiskerhistorien fra Størknes’ bok er tonet ned til en detalj, mens de halsbrekkende, storslåtte og vidtrekkende faktaopplysningene fra boka er lagt i munnen på håkjerringa.

Angst og beven

Jan Sælid har det hele i sin hule hånd. Han fyller scenerommet med maskulin kraft og formidler tekstens enorme spenn av tall, navn og fakta uten å fomle. Han latterliggjør og krangler med den lille fiskeren på skjermen, og han henvender seg til oss med overbærende autoritet. Kroppen er stor, kjeften er stor og til tider opplyst innenfra av rødt lys. Tallene han spytter ut er i hundretusenmilliarder-klassen. Umulige å fatte, men likevel begripelige nok til at de fyller oss med angst og beven – og en dyp respekt for alt vi ikke vet og knapt kan fatte.

LES OGSÅ: Eit monster i havdjupet under dei

Det er noe gammeltestamentlig over både teksten, fremføringen og det sceniske uttrykket i denne versjonen av Havboka. Lys og lyd (Elisabeth Kjeldahl Nilsson og Joel Sahlin) understreker det mystiske og faretruende, bokstabler og tomflasker henviser til kunnskap og levd liv. Jan Sælids stemme har profetens og dommedagsforkynnerens kraft. For midt i alt det himmelstormende vakre og dypt engasjerende i beskrivelsene av havets hemmelige liv, lyder det også et rop fra håkjerringa der nede i havets bibliotek: Dere ødelegger det! Plasten dere kaster, rovfisket dere bedriver, trålerne som harver over korallrevene utenfor Røst (visste dere at verdens største dypvannskorallrev ligger utenfor Røst?) – det vil slå tilbake på dere selv om dere ikke besinner dere. Men om menneskeheten går under, vil havets skapninger overleve, slik de var der lenge før mennesket ble til.

Dirrende budskap

Når Havboka nå skal på reise Norge rundt for siden å lande på Nationaltheatret, er det med en skuespiller som er på høyde med stoffet sitt og som gir det format utover det dagligdagse. Det er med en fortelling som gjør verden – og havet – større, og et dirrende budskap til oss alle. Ikke om å plukke plastsøppel og melde oss inn i en eller annen ideell organisasjon, skjønt det så sannelig kan trengs. Men om å besinne oss på hvem vi er sett i lys av universets storhet og havenes dyp. Om hvor små vi er, men først og fremst hvor overveldende og forpliktende det er å være en del av alt det skapte.