Det er 104 år siden sist det ble skrevet en biografi om soknepresten fra Spydeberg og Eidsberg, den danskfødte opplysningsmannen og presten Jacob Nicolaj Wilse. Han døde 65 og et kvart år gammel i 1801. Da hadde han blitt far til 21 barn med tre mødre, vært sokneprest i 33 år, tilegnet seg kunnskaper på det vitebegjærlige renessansemenneskets altomspennende vis og forfattet et hundretalls skrifter.
– For å kunne arbeide for lykksalighet, det allmenne vel, trengs det kunnskap og fremskritt, mente Wilse. At alle kan bli lykksalige er tanker som peker fremover mot menneskerettighetene, mener Tore Stubberud.
Værtegn
På Kullebund gård i Rakkestad har bonden, filosofen og forlagsmannen Stubberud i mange år jobbet iherdig med å lære Wilse å kjenne. Sporene etter den vitebegjærlige presten er overalt rundt ham. Wilse beskrev soppen i våningshuset på nabogården, ned-beitingen i det som nå er Kullebund-skogen, avskogingen gjennom datidens samdrift og hvordan folk brukte småbjerker som seil når de fartet opp og ned Glomma.
