Prest med lupe og kikkert

Det er 104 år siden sist det ble skrevet en biografi om soknepresten fra Spydeberg og Eidsberg, den danskfødte opplysningsmannen og presten Jacob Nicolaj Wilse. Han døde 65 og et kvart år gammel i 1801. Da hadde han blitt far til 21 barn med tre mødre, vært sokneprest i 33 år, tilegnet seg kunnskaper på det vitebegjærlige renessanse­menneskets altomspennende vis og forfattet et hundretalls skrifter.

– For å kunne arbeide for lykksalighet, det allmenne vel, trengs det kunnskap og fremskritt, mente Wilse. At alle kan bli lykksalige er tanker som peker fremover mot menneskerettighetene, mener Tore Stubberud.

Værtegn

På Kullebund gård i Rakkestad har bonden, filosofen og forlagsmannen Stubberud i mange år jobbet iherdig med å lære Wilse å kjenne. Sporene etter den vitebegjærlige presten er overalt rundt ham. Wilse ­beskrev soppen i våningshuset på nabogården, ned-beitingen i det som nå er Kullebund-skogen, avskogingen gjennom datidens samdrift og hvordan folk brukte småbjerker som seil når de fartet opp og ned Glomma.

– Jeg ville ikke gi meg før jeg også fant den okersanden han beskriver, forteller Stubberud.

Ned i slike hverdagslige og vitenskapelige detaljer ga han Østfold dets viktigste kilde til sin nokså nære historie. Men hans horisont var videre. Han ville opprette et norsk universitet, også et for kvinner. Han reviderte­ Linnés kartlegging av naturen ved å ordne plantevekster etter deres vekstområde ­eller biotoper. Bidro til effektiviteten i landbruket ved innføringen av kløver. Varianter av hans værsymboler er fortsatt i daglig bruk ved meteorologiske institutter over hele verden.

LES OGSÅ: Tekster som fordrer forståelse av kulturene de er hentet fra

Jettegryter

På 1700-tallet hadde fornuften feiet som en vind over Europa. De to «bøkene» naturen og Bibelen ba begge om å bli fortolket, men forholdet mellom dem var forrykket. Skriften hadde ikke lenger noen enerett. Enkelte teologer svarte med å bli gudsfornektere, ateister. Andre gikk balansegang som Wilse.

– Han forsøkte å forene. Det var vanlig å anta at verden var 6.000 år gammel. En slik oppfatning gikk han ut og inn av uten helt å ta parti. Han fastholdt verdens alder og endte opp i merkelige synspunkter. I andre tekster frigjør han seg og tenker helt ­vitenskapelig, sier forfatteren.

Et eksempel på slik vingling er når Wilse skal forklare jette­gryter. Han kan ikke gå god for at stein har gnagd på stein i millioner av år.

– Han tyr heller til teorier som er teologisk mer akseptable, og sier at grytene er laget av smarte katolikker som vil ha tak i pengene som folk kaster i dem. Funn av rester av et hvalskjelett leser han som en bekreftelse på synde­floden.

LES OGSÅ: Komponisten som ikke var kristen nok

Dårlig og smalt

– Hvordan møtte han ateisme?

– Det ser han på som dårlig tenkning og for smal lesning. Ateistene har verken orden i troslivet eller i tenkningen. Han ser ateisme som et intellektuelt tilbakestående stadium. Det motsatte av det mange mener i dag.

Den vitenskapelig anlagte unggutten ble trukket mot biologien, astronomien og medisin, men valgte likevel å studere teologi.

– Det var det nok faren som avgjorde. Han måtte jo ha noe å leve av. Samtidig var det sett på som en høytstående forening å være prest og vitenskapsmann.

I Halden fant Wilse en venn og åndsfrende i oberst Heide. For Wilse er han en idealfigur som mestrer det meste. Ikke bare talte obersten flere språk og hadde virket i russisk tjeneste. På bygdas dårligste jord drev han fram et mønsterbruk med de nyeste metoder, drev birøkt, blomsterdyrking og meteorologiske­ ­målinger.

– Det var knapt noe finere enn å være oberst eller prest og opplysningsmann. Det ga en intellektuell uavhengighet, mener Stubberud.

LES OGSÅ: Leseverdig og nøkternt om norsk katolsk kirkeliv i 1000 år

Bok med motto

I kirkehistorien er det vanskelig å finne spor av Wilse.

– Det virker som om teologene­ er mest opptatt av dem som har ett syn på tingene. Wilse er ikke lett å gripe på formel, derfor faller han utenfor. Han var så geskjeftig og åpen at han også hadde sine katolske sider som han selv sier. Han fremhevet gode gjerninger og tvilte på at bare nåde og tro var avgjørende.

Stubberud har også gitt boka et motto. Det er hentet fra en av Wilses mange reisebeskrivelser: «Solen giør, at alting smiler ...»

– Hva betyr det? spør forfatteren og svarer:

– At Wilse våkner, tåken viker, solen skinner, fuglene synger i luften og trærne. Det er vår, han har fått seg frokost og er igjen klar til å ta fatt etter gårsdagens mange gjøremål. Han takker sin Gud, som kristen og prest. Det er en sjelens festdag, sier han og takker Skaperen.

Fornuftens lys

– Solen, gleden over opplysningen, er for ham fornuftens lys, og samtidig gudegitt. Endelig våkner han opp til naturen, til naturens bok ved siden av Bibelen. Han iakttar, leser, tenker, forteller Stubberud og samler det i en trefoldig mening: Troen, fornuften og naturen.

– Hva kan Wilse inspirere til i dag?

– Samfunnet vi nå lever i er veldig spesialisert. Wilse var et petimeter på detaljer, men for ham var det farlig å bare kunne én ting, og han var ukuelig i sin nysgjerrighet. På hans tid var det å være en dilettant en prisverdig dyd. Å være vitenskapsmann uten å ha det som sitt levebrød, var en æressak, sier Wilse.