Poesi ved leksikonet

Det er en besynderlig opplevelse å tvinges til stadig å slå opp i mitt Store Norske leksikon for å komme videre i lesningen av en diktsamling. Men slik er det når jeg forsøker å trenge inn i de nesten utallige henvisningene til naturvitenskap, mytologi, historie m.m. som finnes i Torild Wardenærs Mens Higgsbosonet gnager.

«Gudspartikkelen». Allerede tittelen fører meg til oppslagsbøkene: Higgsbosonet er altså den partikkelen, boson, som er oppkalt etter fysikeren Peter Higgs: Han fremsatte i 1964 teorien, som fremdeles er en hypotese, om en partikkel som indirekte er ansvarlig for elementærpartiklenes masse. I media er Higgs også kalt «gudspartikkelens far».

Dette kan man ikke forutsette at en alminnelig diktinteressert vet så mye om. Jeg mener ikke dermed at Wardenærs diktsamling er dårlig, tvert imot har jeg fått mye ut av de stadige (indirekte) oppfordringer om å slå opp i i leksika. Og titteldiktet rommer mye skjønnhet i opplevelsen av hvor nært det ørendes lille og nære er det ufattelig store og endeløse, hvordan vi er «i en mølje av lys og gasser» og hvordan tid kan sees som samtidighet, om lysets gjerninger m.m.