På parti med de svake

En ung gutt ser opp mot noe som ser ut som den sorteste natt. Ut fra mørket kommer to hender som hviler på hans hode, som for å velsigne ham. I et annet maleri gløtter en ung kvinne opp mot en person vi ikke får se. Også her kommer hendene ut fra ingensteds, bokstavelig talt selve intet, og legges betryggende på hennes hode. Sånn ser det i hvert fall ut ved første øyekast. Scenen gjentas, i forskjellige former og med ulike individer, gjennom hele Høies forunderlige maleriutstilling Para.

Er det omsorg som vises? Eller kan det være noe annet?

LES MER: Kunstverkene i stortingsbygget har en feministisk nerve

Granskende hender

Jeg kretser rundt i rommene og ser bildene igjen og igjen – blir ikke ferdig med dem – og ser at hendene ikke bare legges på hodet. Nei. I noen av maleriene holdes hendene på hver side av hovedpersonens hode, som for å holde det fast. Eller undersøke det. Slik forandres inntrykket av omsorg til noe kjøligere, mindre medfølende. Det blir mer klinisk, objektiverende.

I et annet bilde ser jeg en naken kvinne som hengir seg til hendene, tilsynelatende ømt, til tross for den potensielle granskningens hardhet. Er det en lege som undersøker en trengende pasient? Muligens, men det er noe mer her, for hun ser urovekkende mager ut, tappet for energi. Gusten. Med ett virker situasjonen uhellsvanger, direkte skremmende. Den gulaktige hudens usunnhet, bestrålt med hardt og hvitt lys, får meg til å tenke på konsentrasjonsleirer og nazileger.

Jeg ser og ser – og ubehaget vokser frem i etapper. Mer og mer. Bilde for bilde. Jeg ser en kritthvit hånd legges på en sort gutts hode og tankene bringes til slaveri. Jeg ser – enda verre – to hender presses ned på en ung jentes hode som vendes fra oss. Tvinges hun til oralsex? En prest som misbruker en konfirmant? Incest? Uansett siger mørket enda mer inn i det som først var varmt og fint.

LES MER: I A K Dolvens bearbeidelse av ­Munchs dødsmeditasjon blir vi ­oppmerksomme på den sårbare ­kroppen i den store sammenhengen

Små forskjeller

Men så, i en annen del av utstillingen, vendes oppmerksomheten i retning det omsorgsfulle igjen. Denne gangen er det bare én hånd i bildet, og den dekker over øynene; for å beskytte noen fra å se noe forferdelig, tenker jeg. Men igjen kan det være noe annet, eksempelvis at noen blir forhindret fra å se noe viktig – noe vakkert. I mange av dem er også brutaliteten mildnet – om det er brutalitet det er – ved at hendene kommer ut av hvite skjorteermer, velholdte dresser. Tvetydigheten i dem skjerpes gjennom denne dannelsesmarkøren.

To malerier skiller seg fra de andre – og øker ubehaget. Det minste av dem viser en skikkelse i noe som kan minne om en tannlegestol; over ham står to individer i legefrakk i fri utfoldelse. Pasienten er ikke bare skrekkslagen, men et kroppsliggjort vræl. Kjøttet bobler av frykt, kan det se ut som. Den latente skrekken i de andre bildene eksponeres i fullt monn i dette operasjonsportrettet. Her forankres de mer diskrete skildringene i åpenlys grusomhet. Samlet sett ber maleriene oss om å se etter ubehaget, også der det nesten er usynlig.

Kroppløst nærvær

Det viktigste verket – selve nøkkelen – finnes midt i utstillingen. Igjen hender, igjen en kropp som tas hånd om. Men her er det satt av mer rom i maleriet for personen med hendene. Det sorte feltet som hendene strekkes ut fra er blitt mer taktilt, håndgripelig. De tilhører noen. Likevel trer ikke noe tydelig individ frem, vi ser kun konturene av en rygg, et hode, armer. De pastose penselstrøkene maler opp en skjoldet eksistens som kommer til syne som foldene i sort fløyel, både skremmende og fornemt på samme tid.

Den unge jenta som sitter på stolen eksponeres som et uhyre sårbart vesen mot denne truende skyggen. Som en kunsthistorisk speiling av Edvard Munchs Pubertet (1895) trer all verdens makt frem i det mørklagte feltet.

Empatiske malerier

Hva skjer egentlig i disse maleriene? Han som eier hendene – for det er en han – er uvedkommende. Vi vet ingenting om hans intensjoner. Men han styrer likevel alt vi ser. Alle er underlagt ham. Dermed blir vi også nødt til å granske situasjonen grundig om vi skal få et innblikk i hva som faktisk skjer. Gjør vi det, viser det seg at de tilsynelatende omsorgsfulle gestene skjuler autoritet. De utstrakte hendene bedrar – den imøtekommende og varme håndflaten skjuler de reelle hensiktene. Maleriene forteller oss at makten ofte skjuler seg blant velmenende gester som gir inntrykk av å ville lindre, men ender med å skade.

Og nettopp som fordypelse i dette blir Høies utstilling Para verdifull. For den gjentar et motiv i forskjellige varianter, men med små justeringer, for å fortelle oss at avstanden mellom vold og kjærlighet kan være minimal.

Det sympatiske – og det som løfter disse verkene ytterligere – er deres medmenneskelige fokus: Høie maler frem, og ber oss se, personene som berøres, ikke han som trekker i trådene (som forblir anonym). Maleriene er på parti med kroppen som undersøkes eller misbrukes. Dermed utgjør utstillingen en empatisk gest, en solid motvekt til han som tar på kroppene og makten som stråler gjennom hans hender.