Hverdagslig dødsrefleksjon fra A K Dolven

Jeg ligger på en marmorblokk formet som en seng og ser pendelen på en klokke ­svinge frem og tilbake. Eller, for å presisere, så er det faktisk ingen urskive her, kun en pendel. Tidens gang er synlig i de jevne svingningene, men selve tiden på døgnet – eksakt hva klokken er her og nå – kjenner jeg ikke med mindre jeg ser på mitt eget armbåndsur. Det er altså ikke selve klokkeslettet som er viktig, men tiden som går.

A K Dolvens siste utstilling fører oss inn i en eksistensiell grunn­situasjon, hvor vår egen dødelighet og vårt begrep om tid og natur er temaet.

Hverdagslig situasjon

Bare tenk på deg selv. Hvor ofte er det ikke vi har ligget på en seng og sett på klokka? Hvor mange ganger har vi ikke betraktet urviserne og tenkt at dagens oppgaver nærmer seg – vi må komme oss opp! – selv om vi helst bare vil ligge under dyna og slumre videre.

Plassert mellom seng og klokke er vi et sted hvor alle de forpliktelser vi har møter ønsket om hvile, drøm og glemsel. Det er som om klokka kaller oss ut av den private hulen og ut i en virkelighet definert av arbeid, matinnkjøp, vennemiddager, treningsøkter og alt det andre vi fyller dagene våre med. Tiden som går er ikke noe vi kan ignorere: skal vi ha familie og venner, skal vi tjene penger og betale regninger – skal vi være en verdig borger – kan vi ikke gjemme oss bort under dyna.

Slike trivielle og hverdagslige betraktninger viser i Dolvens verk til en mer fundamental klemme vi alle er skvist inn i: at vi blir eldre, at kroppene forfaller, og at vi til slutt skal dø.

LES OGSÅ: Bilder av dyr som brenner knytter an til større naturødeleggelser, skriver Kjetil Røed.

Naturens tid

Dolvens verker Seng (2019) og Sekund (2019) skisserer altså en høyst alminnelig situasjon, men formen hun velger justerer elementene i retning ­refleksjonen. Ved å fjerne den faktiske tiden ved å utelate urskiven, skaper hun et effektivt bilde på tiden som går; en ­abstraksjon, et bilde av selve tidens gang, og at ingenting varer evig.

Jeg legger meg ned på marmorsengen og betrakter pendelen. Det er behagelig, beroligende, jeg slumrer nesten, før jeg tenker på at naturens tid er så hinsides mer romslig enn den rastløse pendelen som svinger pedantisk frem og tilbake. Mennesker er ­besatt av alt som kan veies og måles; det som ikke lar seg fange av centimeter, minutter, timer, kilo, joule eller gradestokken glipper liksom unna vår erfaringsverden. Steinen under meg gir støtte til disse tankebanene, bokstavelig talt, ­siden den ikke, i noen ­meningsfull forstand kan måles.

Ved å skulpturere en seng i stein, nærmere bestemt marmor fra Fauske, knytter Dolven den menneskelige tiden til tidsforløp som er enorme og overskrider den menneskelige horisont. Med marmoren – som faktisk er rundt 25 millioner år – forbindes min begrensede, ­individuelle eksistens med naturens egen tid som langsomt, over millioner av år, forteller sin egen historie om steinmasser som justeres av ­naturkreftene og landskap som skures frem eller skures ned.

Oppdatert Munch

Å stå ovenfor naturens voldsomhet er ­naturligvis ikke noe nytt i ­kunsten, men Dolven fjerner den poserende verdigheten vi ofte presses inn i når naturen skal ­betraktes estetisk. Bare tenk på Caspar David Friedrichs Vandrer i tåkehav (1818) eller de mange bildene av stolte bønder foran heftige fossefall den norske nasjonal­romantikken avfødte. Eller tenk på de mange utkikkspunktene i den norske naturen – plattformer som mimer den romantiske posi­turen. Den heroiske undringen over naturen som noe sublimt kan fort innføre en stivhet i hvordan vi betrakter naturen som forplanter seg til tenkningen også. ­Denne stivheten dukker opp i en annen form i våre dagers forbruk av ­naturen som reservoar for sunnhet; gjennom iscenesettelser av naturen i mindfulness–ritualer og konsum av naturen som helse­bringende mister vi lett naturen selv av syne. Den blir et speilbilde av oss, en slags virkelighetsflukt.

Med den gjenkjennelig, høyst alminnelige, situasjonen – å ligge i senga – rammes denne andre, uendelig store tiden som naturen selv står for inn med mindre patos. Vi plasseres i et landskap som overskrider det menneskelige med noe høyst gjenkjennelig og hverdagslig som inngang.

LES OGSÅ: Munch-utstilling med lite Munch

Betrakteren i bildet

Dolvens arrangement kan også minne om et annet kunstverk – ja, det er nærmest en slags bearbeidelse av det – nemlig Edvard ­Munchs Mellom klokken og sengen (1943). Hos Munch er det heller ikke noe opphøyd og storslått vi får se, men kunstneren som en ganske ­forsagt og sammensunken herremann. At det ikke er «den store kunstneren», men bare et helt vanlig menneske, henter frem noe av den samme tilforlateligh­eten i dialogen mellom sengeleiets ro og tidens gang vi ser hos Dolven. Det faktum at vi skal dø, som også er det underliggende temaet hos Munch, blir mer nærliggende og mer allment ved å insistere på det gjennom det hverdagslige, slik også natur og timelighet blir ­lettere tilgjengelig for oss gjennom Dolvens ­kombinasjon av pendel og marmorseng.

Vi kan naturligvis leve oss inn i billedrommet i Munchs ­maleri og identifisere oss med den ­aldrende maleren, men, til forskjell fra Munch har Dolven innlemmet oss i selve billedrommet. Og når vi selv kan legge oss ned i ­senga og se på klokka kommer de ­underliggende temaene utvilsomt tettere på oss.