Siden utsmykningsfondet ble opprettet i 1976 har staten kjøpt inn og bestilt kunst til hundrevis av ­offentlige bygg og uterom i vårt langstrakte land. Fondet – som fra 2007 het Koro – deler ut så mye som 35 millioner i året, så dette er en solid satsning på å få kunst ut til folket. Koro har plassert kunst utenfor de tradisjonelle kunstrommene og satt den i ­dialog med skoler, sykehus, kommunebygg, torv og masse andre steder mennesker ferdes. Det er spesielt viktig å følge med hva som skjer med de verkene som kommer i berøring med det ­politiske livet.

Stortinget har en stor kunstsamling, men noe av den mest interessante kunsten kom nylig på plass i bygget i Prinsens gate, hvor de tre største partiene – Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – holder hus.

Samiske steder

Et naturlig utgangspunkt er maleriene av finsk-samiske Outi Pieski; det befinner seg ett i hver etasje. Titlene på verkene viser til steder som er viktig for samene – på samisk. Maleriene har tilsynelatende et løst forhold til selve stedet; det viktige for kunstneren er å skape fokus for betrakterens forhold til samiske landområder. Vi kan se på dem som skildringer av ­elver, snødekte vidder og skogom­råder, men vi kan kanskje best betrakte dem som portaler mot et ­annet sted enn stedet vi befinner oss, altså et av Stortingets bygg. At norske politikere har diskriminert samene – og til en viss grad fortsatt gjør det – kommer her til syne i spenningen mellom geografien Pieski kaller frem og de forskjellige partienes kontorer.­ Hun planter andre rom inn i maktens korridorer, og gjennom denne alternative geografien ­åpnes en kanal mot historien om samenes­ konflikter med staten.

Aurora Passero skaper også ­parallelle rom gjennom sine langstrakte tepper, som strekker seg gjennom alle etasjene i et stort fellesrom i midten av bygget. ­Tekstilen, som er laget av nylon (altså plast), er behandlet med et bredt spekter av farger som trekker­ vevnader i retning av ­maleriet. De blågrønne sjatteringene trekker tankene i retning av korallrev og lyset som sprer seg som regnbuer av farger ­under havoverflaten. De rødmende parti­ene kan minne om solnedgangens klimaks, den tiden på døgnet hvor horisonten svulmer­ opp i rosa og rødt før mørket overtar. Høyt og lavt forenes.

Utsatt liv

Bak naturroman­tikken ligger vevens plast, for vi vet jo alle at nettopp plasten er noe av det som motarbeider og bryter ned den harmoniske naturen. Slik skapes en konflikt mellom vårt ønske om å opprettholde vakre naturbilder og det faktum at vi selv er i ferd med å ødelegge grunnlaget for slike tablåer. En passende påminnelse for politik­erne som holder hus her; ikke dem som går inn for ­videre utvikling av oljeindustrien.

Anne Cathrin November Høibos­ todelte verk senker seg enda mer ned i denne skjørheten: Vekslingen­ mellom åpne partier i veven og hardt knyttede områder fremkaller en kroppslighet i veven. Verket blir et bilde på hvordan revner og slitasje utsetter våre legemer for både fattigdom, andres blikk og vær og vind. En tilsvarende utsatthet berøres også i Ane Graffs verker, som er laget av folder av marmorert silke på lerret som når som helst kan flerres­ opp. De utsøkte formene er vakre, men bringer også tankene i ­retning de blåmerker en kropp kan få når den utsettes for vold. Friksjonen mellom skjønnhet og vold skaper en spenning som ­holder tankene i gang.

Dette er kunstverk som leder­ oppmerksomheten mot det prekære livet, mot undertrykte, ­fattige.

Bred anerkjennelse

Det mest interessante verket her handler­ om hvordan tekstilkunsten – som så ofte har blitt avfeid som «kvinne­kunst» – har blitt satt til side av kunstekspertene. Dromedar­ene og tekstilkunsten (1994) av Else Marie Jakobsen presenterer nemlig kunsthistorikere som dromedarer; skapninger som drøvtygger sine analytiske­ ­perspektiver på vei gjennom kunnskapens ørken.

I sentrum av veven ser vi en tekstilutgave av Fyr på den norske­ kyst (1855), et av Peder Balkes mest kjente kystlandskap. Drome­darene klarer ikke se dette på andre måter enn gjennom rasjonell analyse, antyder Jakobsen, ved å dele det opp i nøye oppmålte­ firkanter. At tekstilkunst ikke kommer opp til kunsthistoriens himmel skisseres ved å gjøre den til matter dromedarene tråkker på. Som en motimpuls gjentar kunstneren sine initialer fem ganger og tilføyer et «j’accuse» («jeg anklager») øverst til høyre.

Alternative rom

Jakobsens fantastiske vevbilde er ikke bare en kritikk av enøyde kunstsyn, men påpeker hvordan fellesskap kan manifestere seg gjennom kunsten. Gjennom verket knytter hun an til andre undertrykte tekstilkunstnere og inviterer til et samhold mellom trådene på tvers av både tid og rom. Sett gjennom dette bildet er det et søsterskap som strammes til mellom kunstverkene i Prinsens gate som hverken respekterer grensene mellom etasjer, partier eller kunsthistoriske­ epoker. Denne romsligheten handler ikke bare om kunsten selv, men alle som ikke anerkjennes eller blir sett av maktmennesker eller eksperter.

Kunsten i Prinsens gate 26 er kuratert av seniorkurator Trude Schjeldrup Iversen (KORO). Stortingets kunstutvalg, som ledes av Olemic Thommessen, har ansvaret for kunstprosjektet.

Hvorfor er kunsten i Prinsens gate bemerkelsesverdig? Fordi­ denne kunsten har en feministisk nerve som kretser rundt sårbarhet og anerkjennelse, som knytter direkte an til hvordan politikerne håndterer undertrykte og andre grupper som kanskje ikke blir tilstrekkelig hørt. Men også fordi den utgjør et tanke- og fore­stillingsrom som utvider horisonten­ som defineres av den daglige, politiske dont.

Kjetil Røed

kultur@vl.no