Nytt grep om ung kjærlighet
Grensen mellom kunstformene viskes ut når opera og ballett blir ett, i Andreas Heises vellykkede grep om «Dido og Aeneas».
KRAFT: Andreas Heise grep om Purcells gir øyeblikk der elegansen og den fysiske kraften en dansekropp kan by på gir operaformatet et spenstig løft, skriver anmelder Kjersti Juul.
Erik Berg
Lik operaer flest, byr Dido og Aeneas på et noe snurrig univers. Det kan være en terskel å leve seg inn i ingredienser fjernt fra vår tid og virkelighet. Som når mørke krefter på overnaturlig vis legger en demper på kjærligheten mellom den trojanske prins Aeneas og Karthagos dronning Dido. En trollkvinne lurer Aeneas til å forlate Karthago. Når han angrer er det for sent. Dido kan ikke tilgi ham sviket og tar i fortvilelse sitt eget liv. På Operaen stryker regissør og koreograf Andreas Heise både kongelige titler, trollkvinner og magiske krefter fra den 300 år gamle barokk-operaen. I stedet lar han forestillingen handle om mennesker som settes på prøve av kjærligheten, så vel som å sette hverandre ut av spill. Slik skapes det en historie det er lettere å kjenne seg igjen i. Med Heises evne til å blåse liv i barokk kjærlighet, og et solid ensemble av unge krefter, står slike øyeblikk i kø.
LES MER: Stravinskys tøying av toner er det eneste som binder denne todelte ballettkvelden sammen.
Sammensmelting
