Ujevn og eventyrlig Stravinsky

Et uhyre ikledd en illrød kappe, en prins med pil og bue, og en magisk fugl. Ingrediensene i Ildfuglen oser av eventyr. Når britiske Liam Scarlett tar tak i en av balletthistoriens mest kjente verk, forsøker han ikke å tøyle fantasien. Her er ingen tilløp til noe virkelighetsnært og «nedpå», historien blir snarere som et springbrett for koreografens boblende fantasi, der han spinner videre på Michel Fokines opprinnelige ballett fra 1910.

Melissa Hough er en fugl, med stålkontroll på vingespente armer og eleganse i hvert ledd av sin fjærkledte kropp. I rollen som prinsen som tar henne til fange, viser Yoel Carreno nok en gang sin evne til uttrykksfull innlevelse ikke bare i bevegelser, men også ansiktsmimikk og scenisk tilstedeværelse. En gigantisk bilderamme er veltet på skrå inn i scenerommet, ut fra bildet trer karakterene frem. Det tette samarbeidet med scenograf og kostymedesigner Jon Bausor er tydelig. Innenfor rammene av en mørk, drømmerisk verden får vi presentert historien, der assosiasjonene til fantasysjangeren er nærliggende i all sin kreative rikdom.

LES MER: Stravinskij var medlem av den russisk-ortodokse kirken, men levde et liv i åndelige spenninger og kriser.

Gjenkjennelig

Historien som ligger til grunn for Ildfuglen er basert på russiske folkeeventyr, og skaper et kontrastfylt skille mellom godt og ondt: For å få tilbake friheten gir fuglen en av sine fjær til prinsen. Med denne kan han påkalle hjelp hvis han kommer i fare. Når prinsen forelsker seg i hun som holdes fanget av et uhyre, klarer han ved hjelp av ildfuglen å drepe uhyret og sette henne fri.

På Operaens hovedscene byr danserne på et følelsesspenn i formidlingen, fra sensuelle kjærlighetsduetter til tette, eksplosive fellesnumre. Her er brå skift og ørsmå nyanser i samspillet mellom karakterene, der maktforholdet med ett kan snu. Når historien treffer er det med vissheten om at kampen mellom godt og ondt kan utspille seg på flere plan. Å være fanget av onde opplevelser – om ikke ytre, så indre demoner – og trenge en som kan redde en, er noe man kan kjenne seg igjen i.

LES MER: Hva har hudfarge med evnen til å danse ballett å gjøre? Ingenting. Likevel er fortsatt de fleste ballettkompanier hvite, påpeker Brenda Dixon-Gottschild.

Krevende

Med en tonalitet tøyet til grensepunktet, krever det mye å fylle Stravinskijs musikk. Operaorkesteret under musikalske ledelse av Andrew Litton, gjør det med stort overskudd. Med en så krevende musikk, savner jeg en klarere dramaturgi og tydeligere fortalt historie, i forestillingens andre del – Vårofferet. Her beveger koreograf Ina Christel Johannessen seg utenfor de vante handlingsrammene. Hun vil ikke ofre en ung jente ved å la henne danse seg til døde, snarere tvert i mot.

Koreografien forkaster den ene hovedrollen til fordel for flertallet av danserne. Mye foregår simultant, uten å være synkront. Johannessen er kjent for å utstyre danserne sine med joggesko og støvler, snarere en tåspiss-sko. Hun tråkker bokstavelig talt til av full kraft med energisk og fartsfylt dans, men klarer likevel aldri helt å by på annet enn en rekke springende assosiasjoner.

Scenen kan minne om en dystopisk verden, en søppelfylling med stabler av stoler, et filmsett med avslåtte lyskastere, et dødt rom der menneskene febrilsk forsøker å skape liv. I en slik assosiasjonsrekke vender Ina Christel Johannessen på Vårofferet, og tar i stedet tak i det som maner til liv. Her skimtes spor av en interessant tolkning, som fortsatt trenger noen runder i den kreative kverna før det klarer å nå ut over scenekanten.