– Når juletreet skal ut? Der er jeg et tjuendedagsmenneske.

– Nå er vi inne i juletrefestuka. En slags julas «konfirmasjon», da vi gjentar mye av det som skjedde da vi tente julegrana. Kan vi si det sånn, «julekonservator» Geir Thomas Risåsen?

– På sett og vis, ja. Da vi før tente den «offisielle» julegrana og julegatene i begynnelsen av advent, vanket det gjerne små gaver til barna – en mandarin, kanskje, en liten eske med rosiner og et par, tre sjokoladebiter. Og på juletrefestene skjedde det samme igjen, i de hjemmelagde kurvene på treet, lå det godsaker. Det ble en slags repetisjon, av det som skjedde da grana ble tent.

– Denne uka går det i juletrefester mange steder rundt i landet. Er ikke det sent?

– Det er riktig det, før var juletrefestene knyttet til romjula, men så – på 2000-tallet – har vi begynt å ta juletrefesten før jul, eller ganske lenge etter.

– Vi var jo stivpynta, det var virkelig høytid, dette med juletrefest og gang rundt juletreet. Jeg vet ikke hvor mange juletrefester vi var innom i løpet av ei jul, det gikk jo på omgang på skoler, bedehus og i foreningslokaler. Når startet denne tradisjonen? Og hvor?

– Du finner ikke dette med gang rundt juletreet i andre land som England, Frankrike, Tyskland og USA – det er et nordisk fenomen. Nå var det jo sånn at juletreet ble møtt med veldig forskjellige reaksjoner rundt omkring i landet, det samme med juletrefestene. De «rettroende» blant kristenfolket mente det var en dans rundt gullkalven, altså noe hedensk, avgudsdyrkelse. På den andre siden var det prester og lærere som dro i gang dette med juletrefester. Det gjaldt å spre gleden blant barna, juletreet representerte en enestående glede. Og det ville de være med på.

– Du er konservator ved Norsk folkemuseum, du sitter altså på kildene. Det er grunn til å tro at de første juletrefestene ble holdt i hovedstaden, det kan du kanskje bekrefte?

– Jo, vi har gode kilder for at det var eventyrforfatteren Peter Christian Asbjørnsen som lagde den første juletrefesten i Oslo – for barna i Homansbyen, antakelig rundt 1868. Han lånte en låve som maleren Adolph Tidemand hadde innredet for bildene sine og pyntet veggene for anledningen med granbar og skogslav, åklær, våpen, stikk og malerier. Han brukte eventyrerfaringen sin og dramatiserte de forskjellige eventyrfigurene inn i festen, Askeladden, tusser og troll, Tyrihans, Mumle gåsegg og Lurvhette, det krydde. Og – bakerst i salen hang et stort teppe. Utpå kvelden sto Asbjørnsen frem og sa: «Nå skal dere få se selve julens eventyr». Så gled forhenget til side og der sto juletreet.

– Uten varsel?

– Ja, en kilde forteller at «det gikk et samstemmig ahhhh gjennom salen. Ei stor gran var prydet med glitrende vatt-sne , strålende stjerner, kulørte kuler av glass og metall og mangfoldige lys. Og i den dype stillheten hørtes en skjelvende barnerøst som sa: «Er det i himmelen, Asbjørnsen?». «Nei, vennen min», svarte Asbjørnsen, og gav seg til å pusse brillene sine for å skjule sin rørelse – «det er juletreet, det».

– En blir myk av mindre. Men magien kjente vi nok, vi også, vi gledet oss intenst til juletrefestene. På et eller annet tidspunkt nådde de de tusen hjem – på landsbygda, det var ikke bare et borgerskapsfenomen lenger. Finnes det rapporter fra overgangen?

– Jeg kan nevne én søt en, fra Sunnmøre – fra Haugsbygda på Sande, hvor de rundt år 1900 skulle dra i gang den første juletrefesten. På Vestlandet har du jo disse knøttsmå skolestuene, stort sett med et lite rom og en liten gang. Så da ryktet spredde seg, skjønte en fort at det ble plassproblemer. Da var det noen kloke hoder som løste saken ved å bore hull i gulvet - stua sto i ei lita helling så det var plass under. De festet de ei stang til treet – så ble deltakerne stilt i ring rundt treet, tett i tett og så dreide man treet rundt, nedenfra. Slik fikk alle gått rundt juletreet, treet gikk i hvert fall rundt.

– Juletrefestene ble ikke ble mottatt med samme entusiasme alle steder, sier du. Dette med «gullkalven» er det jo lett å skjønne. Var det stort sett snakk om uenighet, eller kom det til handling?

– Det gikk nok alvorlig for seg, enkelte steder. I Engesetdalen på Sunnmøre – og det var det min svigerfar som fortalte – opplevde han som liten den første juletrefesten i bygda, den var på bedehuset. Da noen av de mest rettroende hørte hva som hadde skjedd, forlangte de å få vigslet bedehuset på nytt. Det hadde vært dans og synd der, og huset var etter deres klare mening blitt vanhelliget gjennom den gjerningen som var gjort. Det var jo noe som gjorde inntrykk.

– Jeg er blant de «eldre» og tar meg rett som det er i å si at «da jeg var ung ... ». Men én ting: Var jula den gangen mer ordna?

– Den var nok mer ritualisert i forhold til de forskjellige fasene: først var det advent, det var gjerne ei nøktern tid, matmessig. Nå begynner vi på pinnekjøttet og sylta alt på seinhøsten. Så begynte festen på julaften, og 1. juledag, det var den nære, familiære høytida. Og så gikk jula inn i en ny fase 2. juledag.

– Det der vil jeg vite noe om: Når skal treet ut? Noen tar det i romjula, og noen henger med til 20. dag. Hvordan er det med deg?

– Jeg er nok tjuendedagsmenneske. Men alle disse tingene er veldig på glid. Noen har eller har hatt sterke tradisjoner på å avslutte jula trettendedag jul, altså 6. januar, Hellige tre kongers dag. Mens andre - slik som jeg - er vant til at jula går ut 13. januar, altså tjuendedags jul - der har du uttrykket «tjuende dag jul kaster jula ut». Alt dette har nok med kalenderreformen i Danmark-Norge på 1700-tallet å gjøre. For med overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender – det som var julaften før, tilsvarer 6. januar i den nye. Så, for å komme ajour fra den gamle til den nye, måtte en fjerne elleve dager av året. 6. januar kalles jo ... ble i hvert fall lenge kalt ... for «gammel juledag», det var også den dagen som var gamle nyttårsdag. Så begynte man da – som i England og Frankrike i middelalderen – å flytte juledag fra 6. januar til 25. desember.

– I tillegg til det som glitrer i minnet fra din barndoms dal, det er jo alltid noe med det - hvor står det vakreste juletre du noen gang har sett?

– Da trenger jeg ikke tenke meg om – det er diakonissenes juletre på Lovisenberg i Oslo, det er det fineste av alle, spør du meg. Cathinka Guldberg var diakonisse og startet sykepleieutdanningen her i Norge, Rikke Nissen var den første sykepleielæreren – de var utdannet i Tyskland og tok med seg tradisjonen derfra og pyntet et juletre som de senere har kopiert i alle år. Dette juletreet er første gang beskrevet i 1884. Det er det mest meningsbærende juletreet i landet, det er jeg ganske sikker på. Og i mine øyne det vakreste.

– Da representerer jeg helt klart noen som lurer på hvordan det ser ut?

– På toppen er det ei stor sølvstjerne, og rundt og under stjerna «flyr» hvite papirduer som diakonissene har laget. Lengre ned er hvite Maria-liljer med gule støvdragere stukket inn mellom greinene, alt i papir. Og så er det sølvglitter. Opprinnelig var det 28 levende lys, og så leste man bibeltekstene for hvert lys som ble tent. Den pynten fornyer de hele tiden. Altså en levende tradisjon, de har ikke veket en tomme.

– Kan man få se det?

– Ja, nå er det tatt ned. Men i slutten av november hvert år inviterer diakonissene dem som er interessert å lære å lage denne pynten, for å føre det videre. Jeg er klar neste år.