Når dysto­piene blir mange

I dag har sesong 2 av den dystopiske serien Handmaid's Tale premiere på HBO. Serien er ­basert på Margaret Atwoods bestselger med samme navn,og beskriver livet i det totalitære og forkrøplede samfunnet Gilead. Her har miljøkatastrofer gjort de fleste kvinnene infertile. I et siste desperate forsøk på å holde folketallet oppe, bestemmer de gale fundamentalistene som styrer Gilead at de få kvinnene som fortsatt kan få barn skal tvinges inn i seksuelt slaveri.

Høres det mørkt ut?

Vel, serien er langt fra alene. Det siste tiåret har en rekke dystopiske skildringer av lukkede skrekksamfunn – både i romanform og på skjermene - blitt rene kassasuksesser.

– De gir mening til en opplevelse av at den kulturen som vi vokste opp i ikke bærer lenger, mener idéhistoriker Kjetil Jakobsen.

Politisk

Undergangsfantasiene sitter dypt i kulturen, ifølge professoren ved Nord Universitet.

– Dette er et grunntema som alltid vil være der. Jeg er ikke sikker på om det er flere av dem i dag enn tidligere. Det som i hvert fall er sikkert er at dette kan brukes politisk til å mobilisere mennesker, og det skjer også.

Uten sammenligning forøvrig: Både Den islamske stat og enkelte deler av miljøbevegelsen målbærer i dag apokalyptiske forestillinger.

– De globale miljøproblemene er reelle nok, men dramaturgien med den truende undergangen er fiksjon, sier Jakobsen, men sier dette har en viktig funksjon: Tanken om at verden er på terskelen til undergangen får oss nemlig til å ville handle.

Og dét har skjedd før:

Tusenårsrike

På den ene side er apokalypsen en religiøs forestilling, en vi finner både i kristendom og islam. Men den er også en politisk forestilling. Og det ene er vanskelig å skille fra det andre. Når nazistene snakket om Det tredje riket, brukte de blant annet et begrep fra endetidstenkningen til middelaldermunken Joachim av Fiore. Joachim snakket om det tredje riket, i det han forkynte Jesu tilbakekomst og opprettelsen av et tusenårsrike før det endelige oppgjøret med Satan skulle inntreffe.

– Revolusjonsmystikken på venstresiden er en annen side av dette, sier Jakobsen, og viser til arven fra den franske revolusjon: Det handler om å knuse alt det bestående, slik at det kan fremstå et nytt samfunn.

– I vestlig kultur har vi utviklet denne fremskrittstanken og lineære historievisjonen som gjør at tanken på undergangen på en måte blir mer dramatisk for oss, enn hvis man har en ­syklisk forståelse, slik som du finner både i antikkens Hellas og i mange andre kulturer. Der er det like naturlig at samfunn og kulturer etter en viss periode går under, som at naturen går under om høsten.

LES OGSÅ: The Handmaid's Tale minner oss på hvor skjør friheten vår kan være.

Spengler

Leser man blogger og nettsteder på høyresiden mangler det ikke på advarsler om at en vestlig sivilisasjon vil kollapse.

I år er det nøyaktig 100 år siden Oswald Spengler skapte en bestselger nettopp ved å spå dette. I Untergang des Abendlandes forklarte han på pseudofilosofisk vis hvordan alle sivilisasjoner går fra å ha en livskraftig vekstfase til en stagnasjonsfase, før forfallet til slutt inntreffer.

Boken var på sett og vis var den atypisk, i det den formidlet en syklisk historieforståelse.

– Det er paradoksalt. Du skulle tro at Spenglers skildring av den tyske kulturs undergang ville virke demobiliserende. I stedet blir han en viktig premissleverandør for mellomkrigstidens fascisme og nazisme. Han lager en dramaturgi for den endelige kamp og løsning, sier Jakobsen.

Boken evnet å mobilisere, fordi den målbar det kultursjokket som mange opplevde da boken kom ut. I Tyskland ble 1. verdenskrig opplevd som en undergang.

– Det Spengler gjorde, var å putte dette inn i en verdenshistorisk fortelling om hvordan kulturer stiger opp for deretter å gå under. Ingen seriøs faghistoriker eller filosof går god for Spengler, men denne type fortelling, som plasserer samtidens drama inn i en større fortelling om fortid og fremtid vil alltid fenge. Mennesker forsøker å lage orden og mening i tilværelsen. Og når man erfarer at kulturen slik man kjente den går under, og voldsomme hendelser inntreffer, så må man gi mening til det. At vi i dag befinner oss i en vanskelig situasjon globalt sett, der demokratiet opplever mange skuffelser, vil kunne skape behov for denne type fortellinger.

– Har vi noen nye spenglere?

– Jeg tror det kommer nye spenglere hele tiden. Men de skriver ikke filosofiske bøker, de skaper heller en fjernsynsserie. Og flere av seriene som går i dag, fyller nok en slik funksjon: De gir mening til det at vi at vi opplever at den kulturen som vi vokste opp i ikke bærer lenger.

LES OGSÅ: Science fiction-aktige dommedags­skikkelser presser seg fram i nye norske tegneserier.

Kjærligheten

Men hvor ­konstruktivt er det egentlig å fråtse i forfallsfortellinger?

– Dystopisjangeren er utvilsomt dominerende. Derfor er det desto viktigere å løfte frem at det finnes utopier, mener imidlertid dr. polit. og utopiforsker Werner Christie Mathisen.

Han peker på at det finnes lommer av utopier også i dystopiene. Blant annet i Handmaid's Tale:

– Det er jo grenser for hvor omfattende et samfunnsmessig kontrollsystem kan være. Og i Atwoods fortelling er det et kjærlighetsforhold som utvikler seg mellom to av hovedpersonene, og som gjør at herredømmet ikke blir totalt.

Atwood regnes som en av de viktigste forfattere i vår tid og har flere ganger vært nevnt som en mulig nobelkandidat.

– Hva er det hun gjør riktig?

– Hun er flink til å fange opp tendenser i vårt samfunn, forsterke dem og drive dem ut i det ekstreme. Også skriver hun godt. Det kan til og med være morsomt å lese bøkene hennes midt i all dysterheten, mener Mathisen, som mener at vi i dystopibølgen trenger litteratur og serier som formidler et håp snarere enn undergang:

– I dag er det vanlig at bedrifter og andre henter inn konsulenter for å se på virksomheten utenfra. Det er egentlig det samme utopiene gjør. De ser samfunnet utenfra. De kan resonnere og fantasere uforpliktet av budsjettbalanse, regjeringsflertall og stortingsvalg. De kan se at samfunnssituasjonen faktisk er menneskeskapt, og at mennesket derfor også kan forandre den.

Andre dystopiske serier:

Westworld

HBO Nordic

USA 2016

Sesong 2 har premiere denne uken.

WESTERN: Se for deg en gigantisk fornøyelsespark i en ikke-angitt fremtid. Men i stedet for å omgås dinosaurer, trer gjestene inn i et realistisk western-univers hvor de kan leve ut sine lengsler og fantasier. Westworld er som skapt for lunsjsamtaler og konfirmasjonsundervisning – og nettopp det var grunnen til at første sesong ble en gigantisk suksess: all praten rundt. Serien i seg selv var en ujevn ­affære. Ikke desto mindre gir vi sesong to en sjanse. Hvorfor? Fordi Westworld ikke bare spør om roboter får menneskelighet, bare de er selvrefleksive og grubler nok. Like mye spør den: Hva skjer med mennesket når det kan plyndre, drepe og voldta helt uten omkostninger? Er det da det mister sin menneskelighet? Oppsummert: Jurassic Park for voksne og andre som liker å gå på oppdagelsesferd i overgangen mellom skaper og skaperverk.

The Man In The High Castle

Amazon prime

USA 2015

KONTRAFAKTISK: Vær forsiktig med hva du ønsker deg. Det kan gå i oppfyllelse. Året er 1962, Krigen er over, aksemaktene vant, og Tyskland og Japan har delt USA mellom seg i henholdsvis en østmakt («Greater Nazi Reich») og en vestmakt («Japanese Pacific States»). Men ikke dermed sagt at herrefolket danser og fryder seg. For nazismen har lite eller ingenting å tilby så fort kampene er over. Bare mer tomhet og forfølgelsesvanvidd. Var dette alt? Triumferte vi for dette? For diplomatisk tøvær og en stadig mer parkinson-rammet Fører? Oppsummert: En blygrå, effektiv oppvisning i tilværelsens meningsløshet.

Electric Dreams

Viaplay

Storbritannia 2017

Stikk: Både denne og The Man in the High Castle er basert på Philip K. Dicks bøker. Og i likhet med TV-serien Black Mirror er den strukturert som enkeltstående episoder. I en episode blir telefonen som konsept blitt erstattet av ­muterte tankelesere. Bare slik kan menneskeheten kommunisere over distanse. Hvilket i sin tur skaper etterspørsel etter tankelesere så vel som «hettemakere» som kan stenge de hersens tankeleserne ute. Dick skrev opprinnelig historien som en allegori over mccarthyismen. I dag fungerer den vel så godt som en kommentar til personvernet i Cambridge Analytica og Edward Snowdens tid. Oppsummert Sci-fi for dem som bryr seg om datalagringsdirektivet.