Masaaki Suzuki åpner nye dører til Bachs Johannespasjon

En ny innspilling av Bachs Johannespasjon med selveste Masaaki Suzuki og hans Bach Collegium Japan er verdt å stanse opp ved, fordi alt ved den er sentralt. Bach er selve det glødende sentrum i vestlig musikk. Johannespasjonen er et av de tre-fire mest sentrale stykkene hans, og Suzuki en av fire ledende Bach-tolkere i de siste 25 årene. (De andre tre er John Eliot Gardiner, Philippe Herreweghe og Ton Koopman.) Hvis du er på utkikk etter en innspilling av Johannespasjonen, er dette en veldig sterk kandidat. Elegant, uttrykksfull, med veldig godt driv og vakker hele veien.

Høres ut som et menneske

Suzuki og kollegene hans har alle utgangspunkt i den historisk orienterte måten å fremføre Bach på: Å la det vi vet om hvordan man faktisk spilte i barokken, bestemme instrumenter, spilleteknikk, tempo, størrelsen på ensemblene, frasering og så videre. En revolusjon på 1970-80-tallet, nå mainstream. I dag er det helt slutt på å skrive «På tidsriktige instrumenter» på platene. Det betyr at selv om Gardiner, Herreweghe, Koopman og Suzuki har sine tilhengere og motstandere, er den stilistiske forskjellen mellom dem subtil. Den er i hvert fall mye mindre enn forskjellen mellom hvem som helst av dem og for eksempel Otto Klemperer – bare for å nevne en som ikke sjenerte seg for å spille Bach. Så, historisk fremførelsespraksis har åpnet barokkmusikken, gjort den levende og mye mer barokk. Men når stilen nå har fått satt seg, er det vanskelig å unngå et visst preg av «slik pleier vi å gjøre det her». Og av de fire har Suzuki vært den som i størst grad har stått for pent og riktig spill. Men nå bedrer det seg!

Han har spilt inn Johannespasjonen én gang før, i 1999. Den nye platen er tydelig mer kjøttfull og pågående, ikke minst rytmisk. Det virker friere, det er større kontraster. I tillegg har han med seg en fabelaktig evangelist, James Gilchrist. Denne rollen, han som altså synger lidelseshistorien fra Johannesevangeliet, har enormt mye å si for atmosfæren i fremføringen. Gilchrist har en mørk lød i stemmen som får ham til å høres ut som et menneske, mer enn en operasanger. Han mener hvert ord og maser aldri.

LES OGSÅ: Bachs Matteuspasjon ble skrevet til langfredag. Her er de beste innspillingene

Det sinte koret

Ellers er det behandlingen av orkesteret som er Suzukis sterkeste kort. De spiller veldig fint nå, veldig på. Det svinger, det er akkurat passe rufsete, alle stemninger blir fint karakterisert. Barokkens ideal er jo den velkjente ujevne perlen. Alle toner skal ideelt sett være forskjellige fra hverandre. En myriade av detaljer og farger, ikke klarhet og balanse. Dette får de fint frem. Ikke minst har de en cembalist, Masato Suzuki (ja, sønnen), som utfolder seg på en fantastisk fri og ekspressiv måte når han akkompagnerer. (Cembalisten improviserer jo et akkompagnement etter Bachs akkorder, det er tradisjonen.) Instrumentet er plassert langt fremme i lydbildet man kan høre enkelttoner i cembaloet til og med i partier med fullt kor og orkester så det bidrar sterkt til følelsen av rufs og fantasirikdom. Det er ekstravagant og modig gjort, og helt i tråd med musikken, etter min opplevelse. Suzukis Johannespasjon er fri for all påklistret andektighet. Det er en så sterk ånd i Bachs musikk at man ikke trenger noe slikt. Man trenger ikke være redd.

Suzukis svakeste kort tror jeg må være omgangen med koret. Det låter proft, men samtidig litt upersonlig. Det ligger også et stykke bak i lydbildet. Når koret synger, blir det kontrastrike og fantasifulle, det ujevne, tonet ned. Han har tydeligvis en ide om at verket skal begynne saklig og så bli mer og mer inderlig ettersom historien skrider frem. Det er gode grunner til å tenke sånn, men korklangen er likevel gjennomgående for kald for en som meg. Særlig er det merkbart i mange av koralene og i åpningskoret, et av de flotteste stykkene Bach har skrevet, en smertefull lovsang, helt fylt av følelse. Korsangerne høres sinte ut. Det er jo en smakssak, men personlig har jeg aldri klart å bli glad i lyden av sinte folk. Det er noe som henger igjen fra barndommen. Suzuki er ikke alene om dette. Tvert i mot, sint Bach-spill støter man på overalt.

LES OGSÅ: Det troskyldige og barnlige ved Nobuyuki Tsujiis spill er helt unikt, men det er samtidig svakheten ved ham som utøver

Sans for skjønnhet

Altfor ofte flyter det også over til tolkningen av Jesus-partiet. Bassen Christian Immler er svært god i ariene og helt fantastisk i den korte «Betrachte, meine Seel», myk som fløte der. Men i rollen som Jesus legger han an en formell tone og høres mest av alt ut som en overlærer. Det er ikke noe som skiller Jesus klanglig fra Pontius Pilatus. For meg er dette et uforståelig valg. Vi snakker tross alt om musikere på aller øverste internasjonale hylle, folk som kan gjøre alt. Heldigvis er det nydelige øyeblikk både fra koret og fra Immler mot slutten av pasjonen. I det hele tatt er dette en innspilling med mange fine, til og med magiske, øyeblikk. Suzuki er flink til å finne sangere som kan synge vakkert. Ariene «Ich folge dir gleichfalls» og «Es ist vollbracht» er begge ekte rørende, og det er bare to eksempler.

Masaaki Suzukis styrke og svakhet er og blir hans uttalte sans for skjønnhet. Det er et tveegget sverd, spesielt i Bachs musikk. Ytterst få kunstnere skaper noe som ligner på det mangetydige livet selv, men Bach er en av dem. Det er en musikk full av motsetninger, ikke umiddelbart pen, langt fra de enkle drømmene i hjertet ditt. Tenk over det: Så mye musikk har karakter av drøm, skapt ut av verdenen inni oss hvor følelsene lever helt rent. I den ytre verden er det mye mer komplisert. Der er det mange lag av virkelighet oppå hverandre, og motstridende følelser er blandet i en ubegripelig og levende helhet. Her finner du Bach. Man kunne tro at en harmoni- og skjønnhetssøkende musisering som Suzukis ville lukke musikken, heller enn å åpne den. Men Bach tåler utmerket godt å bli spilt så pent man bare kan.

Ved kjernen

I sum er Suzukis nye Johannespasjon en veldig flott innspilling. Det er dristig spilt og vakkert hele veien, ikke stygt et eneste sekund. Noen vil savne mer bitt og et mer detaljert arbeid med koret. Det får de bare gjøre. I dette verket er du helt ved kjernen av Bachs univers, hans livskraft, mangetydighet og vidd, hans artisteri og lynende intelligens, hans spesielle melankoli. Det er tett på virkeligheten. Innspillingen åpner en dør, sin dør, til dette universet.

---

Fakta:

---