Barnlig musikkmøte mellom Ravel og Tsujii

Anmeldt av Tore Hegdahl

Vi er voksne, kritiske mennesker, vi har kontrollen. Men inne i oss lever barnet videre, hvis det får lov – hvis ikke, lever det videre i en krok. En liten del av vårt indre er fortsatt troskyldig. Nå har det kommet en ny innspilling av Maurice Ravels pianokonsert i G-dur (1931) med den japanske piansten Nobuyuki Tsujii. Den gir oss anledning til å oppleve musikalsk troskyldighet og barnlighet fra to forskjellige sider.

Forlokkende og skremmende barndom

Maurice Ravel var en interessant skikkelse, meget selvbevisst, nærmest en dandy. Musikken hans er uhyre raffinert og ofte svært iørefallende. Man kan høre påvirkning fra Satie, Debussy og Stravinskij. Men Ravel har noe helt eget som er rørende. Han er den eneste som uttrykker engstelse i musikk. Han hadde et sterkt forhold til alt som har med barndom å gjøre. Selv om han ikke fikk egne barn, aldri var gift og etter samtidige vitnesbyrd aldri hadde et kjærlighetsforhold, elsket han å være sammen med barn, og ble selv som et barn da. I huset sitt utenfor Paris hadde han en stor samling trekkopp-leker. Husets innredning var designet spesielt, og alle møbler var skalert litt ned, for å passe til komponistens beskjedne høyde. Stilen var chic. Alt dette har jeg fra den fine boken Ravel remembered (i Faber&Faber sin serie Composers Remembered) – herved anbefalt.

I musikken hans er barndommen skildret i to sentrale stykker, orkestersuiten Ma mere l'oye (Gåsemor forteller) og kortoperaen L'enfant et les sortileges (Barnet og trylleriene). Her er det lek, her er ømhet, men det er også mye nervøsitet. Dette barnet er ikke akkurat Pippi Langstrømpe. Det som venter bak neste sving, er forlokkende og skremmende på en gang. Og denne atmosfæren går igjen i veldig mye av det han skrev. Selvsagt laget han ting som ikke var så personlige, hans Bolero for eksempel. Men plutselig kommer det et øyeblikk hvor du føler redselen for å bli forlatt. Hvilke andre komponister er det som utforsker dette i musikken sin? Ingen, meg bekjent – med et mulig unntak for noen steder hos Sjostakovitsj.

LES OGSÅ: Den beste innspillingen du får høre av Skjebnessymfonien i Beethovens jubileumsår kommer fra Teodor Currentzis

Det barnlige som styrke og svakhet

I årene 1929–31, på tampen av livet, skrev han to pianokonserter, en i D-dur for venstre hånd alene, og en i G-dur for begge hender. De er svært personlige begge to. Nå er det den japanske pianisten Nobuyuki Tsujii som spiller G-dur-konserten sammen med Tonkünstler-Orchester (Wien) dirigert av Yutaka Sado. Og her snakker vi virkelig om en særpreget personlighet.

Tsujiis internasjonale karriere tok av da han vant Van Cliburn-konkurransen i 2009, 21 år gammel. Han har vært blind siden fødselen. De som har sett filmen fra Carnegie Hall hvor han brister i gråt mens han spiller sitt ekstranummer, vil vite at han har en troskyldig sceneopptreden som er svært rørende og nesten for sterkt å se. Men selve spillet har en vidunderlig naturlighet. Når han spiller opplever du ikke at det er tatt kunstneriske valg, at det er en tolkning. Du hører ikke hvor teknisk vanskelige stykkene er. Musikken bare strømmer fremover. Uansett om det er Beethoven, Chopin eller Debussy, har du den samme følelsen av rett og slett å høre musikk, så vakker som bare musikk kan være. Jeg er på nippet til å si pen, for vakker er et omfattende ord som rommer hele fylden av menneskelig erfaring, også negative følelser.

Tsujiis musisering er nesten ego-løs. Han høres ut til å være i flyt, befridd fra alt som har med ego å gjøre: kritikk, begjær, forfengelighet, frykt. Dette er helt vidunderlig å høre. Men når alt kommer til alt er det jo slike følelser som gir musikken skarphet, og som gjør Beethoven og Debussy til to forskjellige stemningsverdener. Så, det troskyldige og barnlige ved Tsujiis spill er unikt, men det er samtidig svakheten ved ham som utøver.

Farlig nært kitsch

Man kunne altså anta at Nobuyuki Tsujii var rett person for den skjulte barnligheten i Ravels musikk. Vel, delvis er han det. Han er veldig god i den midterste satsen, den såre valsen. Der kommer det naturlige, ukunstlete spillet hans helt til sin rett, og han er nær det hjemløse i denne musikken. Ѓpningen av denne satsen er magisk. Men i de hurtige satsene spiller han rett og slett for pent. Det er jo glad musikk, men gleden er hektisk, den må spilles med en skarp kant. Særlig den siste satsen er hyperaktiv som en barnebursdag. Hos Ravel handler det om barndom som er forbi. Troskyldigheten er tapt og sett på avstand, gjennom et voksent, nervøst sinn. Tsujii er troskyldig på ekte når han spiller.

Nå skal det sies at Ravel er veldig vanskelig å få til. Det er laget veldig mange innspillinger av denne konserten, og veldig få som har den nervøsiteten som åpner for dypere lag. Det må ikke bli for trygt, da forsvinner barnet ut, og musikken begynner å høres ut som Gershwin. Følelsen av kitsch er alltid en fare hos Ravel.

LES OGSÅ: Tore Hegdahl anbefaler de beste innspillingene av Mattheuspasjonen til Bach

Ikke verdenstoppen

Tonkünstler-orkesteret tilhører neppe kremen av verdens orkestere, men i denne musikken kan det faktisk være en fordel. De spiller, i tillegg til konserten, to av de mest kjente orkesterstykkene, Bolero og Pavane pour une infante défunte, pluss ballettsuiten Daphnis et Cloe (2.suite). Særlig de to første er fint fremført. Her hører man fordelen ved at orkesteret ikke er altfor godt. Lyden får av seg selv litt skarpere kanter. Om det er villet eller ei, så har for eksempel Pavanen akkurat den stivbentheten som den trenger. Når den får det, er det umulig å ikke bli rørt av den.

Alt i alt er dette albumet en fin introduksjon både til Ravel og til Nobuyuki Tsujii. Man får noe av den mest virkningsfulle musikken Ravel skrev, man får minst to magiske øyeblikk, og man får en smak av Tsujiis unike pianospill. Men det finnes andre som spiller Ravel bedre, den hypernervøse Ivo Pogorelich for eksempel, og det finnes komponister som åpner seg bedre under Tsujiis hender. Chopin for eksempel, og forbausende nok Beethoven. Han tåler det meste. Når jeg tenker meg om, tror jeg også at Tsujii kunne vært en fin formidler av samtidsmusikk. Den trenger ofte nettopp det han har å gi: Naturlighet og det jeg vil kalle kjærlig omgang med musikken.

---

Fakta:

---