– Jeg har ikke funnet helt av hvem Gud er, men blir stående fast ved at Gud er kjærlighet. Gud er det som holder håpet og livskreftene i sving – det er Gud for meg, sier Bjørn Eidsvåg i Vårt Land-podkasten Dokka, som nylig ble publisert.
Dogmene
Siden Eidsvåg i september lanserte selvbiografien Tro og trass, har hans teologiske synspunkter blitt hyppig diskutert. Biskop Halvor Nordhaug skrev tidvis rosende om Eidsvågs bok og øvrige virke, men mente samtidig at boka leverte «intet mindre enn en alternativ kristendomsforståelse til det som praktisk talt hele den kristne kirke har stått og står for». Prest Trond Bakkevik skrev derimot: «Eidsvåg skriver erfaringsteologi, ikke en lærebok i dogmatikk.»
Striden i Eidsvågs kristendomsforståelse omhandler i stor grad hans syn på de kristne dogmene.
– Du skriver i boka at du ikke liker dogmer. «Vi trenger ikke dogmer, vi trenger kjærlighet og nåde», skriver du. Hva er det som er vanskelig med dogmene?
– Slik jeg snakker om dogmene her, betyr de en forklaring på hvordan ting henger sammen – hvordan vi skal tenke om treenigheten, objektiv forsoningslære og sånne ting. Tro er for meg et engasjement, å hengi seg til noe. Når dogmene kommer, så koples hodet veldig på. Da skal jeg i tillegg liksom akseptere noe som er umulig for tanken å akseptere, sier Eidsvåg til Dokka.
For Eidsvåg gjør betoningen av dogmene at hengivelse til tankemåten og skrifttroskapen blir viktigere enn hengivelsen til kjærligheten.
– Slik jeg leser både Det gamle og Det nye testamentet går det en tråd: Hver gang religionen og presteskapet har etablert seg for sterkt, kommer det en profet og sier: Dere lar kulten gå foran kjærligheten. Dere har glemt hvorfor vi tror. Derfor har jeg et problematisk forhold til dogmer.
Musiker på heltid
På et tidspunkt legger Eidsvåg prestekragen på hylla og blir musiker på heltid.
– Samtidig kommer det noen dypt teologiske sangtekster fra deg på denne tiden?
– Det er helt riktig og det er paradoksalt. I det øyeblikket jeg distanserte meg fra en del av disse tingene knyttet til troen, ble det sterke i innholdet klarere og viktigere for meg. Jeg så at det var en kjerne der jeg ikke klarte å legge fra meg.
Leonardos dåp
Da Eidsvågs yngste barnebarn Leonardo skulle døpes tidligere i år, ble Eidsvåg utfordret på om han kunne gjennomføre dåpen.
– Jeg måtte spørre meg selv: Kan jeg ta på meg prestekjolen igjen, stå og forette liturgien slik den er nå? Eller vil det oppleves som hyklersk og illojalt mot mine egne prinsipper? Jeg gikk i tenkeboksen, og satte meg grundig inn i dåpsliturgien. Der fant jeg mye som var veldig fint og skjønte at jeg kan gjøre dette.
– Kjenner du fortsatt noen dragning mot presteyrket?
– Nei, men jeg har noen veldig gode prestevenner som sier at mine tanker om å være prest er feil. Når jeg har konserter og spiller på klubber er jeg prest også der, mener de.
Eidsvåg forteller om en sterk opplevelse da han traff erkebiskop Walter Makhulu, i den anglikanske kirke i Botswana.
– Jeg ytret min frustrasjon til ham over å være prest i Den norske kirke. Da sa han: «Du må ikke glemme at kirken er mye større enn Den norske kirke. Her tenker vi annerledes om mangt og mye, og jeg kan godt være biskopen din.» Det skapte mening.
– Du er altså prest i den verdensvide kirke?
– Rett og slett.
Hør også i podkasten:
• Eidsvåg om vekkelsespredikantene som kom til Sauda og gjorde at han ble frelst «60-70 ganger» i oppveksten.
• Om hvordan forestillingene om helvete ble formet av å ha vokst opp ved Nord-Europas største smelteverk.
• Om at trosbekjennelsen gir ham assosiasjoner til Captain America og andre superhelter i Marvel-universet.
---
Dokka
- I Vårt Lands podkast snakker Åste Dokka og ukas gjest om spørsmål knyttet til tro og eksistens. Ligger tilgjengelig på vl.no, Podbean eller der du finner dine podkaster.
---