Daniel Roth - titulærorganist i Saint-Sulpice i Paris siden 1985, med størrelser som Charles-Marie Widor og Marcel Dupré som forgjengere – spilte ved innvielsen av det nye orgelet i Sofienberg kirke for fem år siden. Det sitter i fremdeles. Nå, denne tirsdagen, satte han standard for årets Oslo orgelfestival, med noe som utilstrekkelig sagt kan kalles ordløs jubel (som Augustin sa), det som skjer når en vender seg bort fra ordene og lar hjertet «synge»: César Francks Grande Pièce Symphonique skrider «granskende» fram mot jubel og en av Charles-Marie Widors orgelsymfonier, som er jubel.
LES MER: Eyvind Grovens sanger i ny innspilling er leskende som et glass kaldt, friskt vann
Katedral uten katedral
Spørsmålet er – hvordan spille som i en katedral når man ikke har en katedral? Ja, da lager man seg et «rom» som erstatter den, tenker seg «katedralen», slik Roth åpenbart gjorde det da han slapp tonene ut i det kirkerommet, beregnet det milde fraværet av etterklang og «oversatte» de svære tonemengdene til et lempelig «språk». Han renonserte ikke på noe, men visste nøyaktig hvilket rom han satt i. Tonene ble «sannsynlige», de etterlot seg et avtrykk av det store – Gud – hinsides alle statsbudsjetter og alt som har gått og kan gå galt.
Tidens fylde
Det var en slags «tidens fylde»-musikk, slik Roth gjorde det. Det ble til akkurat der og da, fremdeles søkende, midt under kirkehvelvet i Paulus-kirken. Ikke ferdig for alltid og fordøyd, slik en saktens kunne forvente av en 77-åring som har bladd i disse notene noen tusen ganger. Franck arbeidet sakte, han utviklet tingene sine i rolig tempo – det musikalske alvoret, dypene og høydene, som han var godt vant med å ta sine sjelelige turer i, lå som gjenskinn i Roths klanglig smidige, strukturerte spill.
LES MER: Noen spinkle buh-rop klemte seg opp fra salen, men fleste likte Operaens Rigoletto – med god grunn
Klassisk tungrock
Widor, likeså – orgelmusikkens barrikadestormer når han slippes løs, med sine kaskader, raske brudd, effektive styrkeskift og så igjen, høyreiste ro. Roth har dette merkelige i seg at fleksibilitet og metrisk kontroll blir sider av samme sak – samtidig, naturligvis. Jeg banner, antakelig, når jeg sier at Widor er den klassiske musikkens svar på tungrock. Men likevel, hvordan skal en få den sortens potensielle tilhørere innenfor dørene – kulturutveksling og fargerikt fellesskap!
Mer igjen
Kom igjen – det er mange konserter denne uka. I dag spiller den svenske organisten Benjamin Åberg og Barokkanerne orgelkonserter av blant andre Händel i Margarethakyrkan i Oslo.
---
Oslo orgelfestival
- Paulus kirke
- Daniel Roth (orgel)
- Verker av César Franck, Hector Berlioz, Charles-Marie Widor og som ekstranummer et lite stykke av Alexandre Pierre Francois Boëly
---
