Musikk

25 år: Glem «Hallelujah»-kameratene. Jeff Buckleys må høres igjen i sin helhet

Jeff Buckleys eneste utgivelse fyller 25 år. På tross av den allestedsnærværende coverlåta «Hallelujah», er det et album som fortsatt ­inneholder blendende vakre hemmeligheter.

Akkurat som sin far, folkmusikeren Tim, døde Jeff Buckley som en ung mann. Tim Buckley ble spist opp av musikkindustrien og døde av en overdose da han var 28 år. Jeff omkom i en drukningsulykke som trettiåring. I likhet med mange andre kreative sjeler som har gått bort tidlig – Jimi Hendrix, Tupac Shakur – truer spøkelset til Jeff Buckley med å overskygge det han faktisk rakk å skape. Mytologien blir større enn musikken.

Selv om obduksjonen viste null tegn på selvmordsforsøk eller overstadig beruselse, insisterer likevel mange fans på å gjøre dødsfallet hans til en mystisk hendelse. Kanskje er det naturlig for mennesker å skape fortellinger som at «han var for følsom for livet», fordi det er for smerte­fullt å akseptere at døden er ubarmhjertig og upoetisk.

LES OGSÅ: Begynnelsen på Dylans kristne periode fyller 40 år. Det tåler definitivt et gjenhør

Overjordisk americana

Jeff Buckley fullførte ett album før han døde, det fløyelsaktige og utsøkte Grace (1994). Etter det ble gitt ut, kalte Bob Dylan ham en av tiårets største låtskrivere. David Bowie skal ha ment det var det beste albumet noensinne! Man behøver ikke genierklære ham for å synes at mange av låtene på Grace har et tidløst og nesten magisk slør over seg.

Samtidig er Buckley produkt av sin tid. På første halvdel av 1990-tallet, var grunge – sløy hårdrock fra den amerikanske vestkysten – den definitive popkulturelle manifestasjonen av ungdomsånden. Det preget mottakelsen av Grace: Mange kritikere synes ikke albumet var grunge nok. I ettertid er det kanskje en god ting. «Eternal Life» – det hardeste, mest grungete sporet på skiva – er det som har holdt seg dårligst.

Grace beveger seg innen en mildt progga, monumentalt ­arrangert folkrock-tradisjon. ­Musikken er ofte dramatisk, men aldri bombastisk. Det er en stemning som minner om David Lynchs overjordiske americana. Og selv om det altså ikke er grunge, har Buckleys eksentriske melodiføringer mye til felles med Chris Cornell – låtskriver og frontmann i Soundgarden, det mest sofistikerte grunge-bandet. Tittelsporet på Grace kunne like gjerne vært ført til pennen av Cornell.

«Hallelujah»-kameratene

Den mest kjente sangen fra albumet er «Hallelujah», en tolkning av Leonard Cohen som for lengst har passert originalen i popularitet. Det er Buckleys versjon Kurt Nilsen, Espen Lind og resten av Hallelujah-kompisene har bygd konsernet sitt opp rundt. Sjansen er stor for at man hørt man hørt den hundre ganger for mange til at den klarer å røre en.

Selv synes jeg de to andre cover­låtene på Grace er mye flottere. Særlig middelalderhymnen «Corpus Christi Carol» har en sakral skjønnhet ved seg. Her gjør Buckley stemmen sin så androgyn at han låter kjønnsløs. Underspilt, harpe-klingende gitar understreker mystikken. I mange åndelige tradisjoner symboliserer androgynitet en slags urtilstand, før mennesker ble splittet og delt opp i mann og kvinne. På et subtilt vis, uttrykker Grace en lengsel etter å forene maskuline og feminine krefter. Om musikken ikke er religiøs, så er det unektelig noe spirituelt over den.

LES OGSÅ: Mormonerne Low fortsetter å ha et komplisert forhold til Gud på sitt briljante 12. album

Mange årsverk

Under innspillingen av Grace skal Buckley ha hatt tre ulike backingband for hånden, for å kunne dyrke ulike humør og stemninger. Med andre ord har mange årsverk gått ned i skapelsen av albumet.

Jeff Buckleys påbegynte andre­album Sketches for My Sweetheart the Drunk (1998), utgitt etter hans død, mangler en del av magien til Grace. Det kan forklares med at den er langt fra like gjennomarbeidet som debutalbumet. Noen ganger er det gull og glitter, i tillegg til møysommelig streben, som må til for å høres ut som en gud.

Man kan forstå folks behov for å mystifisere Buckleys død. «I believe my time has come,» synger han på tittelsporet. Senere hyler han «Wait in the fire / Wait in the fire» som om apokalypsen holdt på å inntreffe. Det høres ut som han vet noe vi andre bare kan drømme om.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk