Rosenkransbønnen er en eldgammel andakt, som har hatt og har stor utbredelse og innflytelse. Særlig har den vært viktig for «den jevne» troende, for mange hører den tilværelsen til, akkurat som arbeidet vi gjør og maten vi spiser.
Den er troens «likevel»: Tross all ytre og indre motstand, finnes det nye livet i oss og Gud vil fullende det. Det konsentrerer Rosenkransbønnen seg om. En samling. Derfor er Maria med – det store ved henne er nettopp at hun har tross, og hun trodde til det siste.
LES MER: Da ingen så Erling Sandmo, spiste han talg fra et fire hundre år gammelt dokument
Forteller
Det var utgangspunktet da komponisten Heinrich Ignaz Frans von Biber (1644–1704) gikk i gang med et av musikkhistoriens mest mysteriøse, vidunderlige, innstendig «fortellende» og teknisk inn til det knusende utfordrende verker, hans Rosenkranssonater (15 i tallet) – også kalt Mysteriesonatene. Det var vanlig med imiteringer, barokkpublikumet satte umåtelig stor pris på hørbare dyr, fugler, bibelhistoriske personkarakteristikker «mellom» tonene. Kamper var det mye av, gjerne den mellom bibelske kjemper som David og Goliat. Biber gjør noe helt annet, Rosenkranssonatene er hver enkelt en del av en sammenhengende meditasjon rundt Jesu liv.
Kravet om klang
Fiolinisten Rachel Podger som nettopp har gjort den – for meg – mest gripende av etter hvert mange mer eller mindre vellykkede innspillinger, sier at «av den grunn skaper Biber et påfallende potensiale for utøveren til å være Evangelist!»
«Rosenkransen har ikke form som en linje, men som et rom», sier den store, tyske teologen Romano Guardini. Rachel Podger går inn i det rommet, så «kroppslig» til stede i musikken som det er mulig å være. Biber var ikke beskjeden, slik notene er overlevert kreves det at fiolinen stemmes til nye klanger for hver sonate (skordatur – omstemming).
Mange fiolinister gjennom tiden har tatt snarveien og pyntet på notene, det gjør ikke Rachel Podger. Hun stemmer om fiolinen for hver runde, på konsert ligger ferdigstemte fioliner på rad! Men, som hun sier: «Under innspilling vil jeg ha min egen fiolin». Hun har presset «materien» til det ytterste, instrumentet holdt. For Biber ville det slik, slik hvert av mysteriene er sitt eget mysterium.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Bærer bønnen
Trengs det musikk når vi har bønnen? Er det ikke bare fikse ting Biber driver med, som forstyrrer og nærer føleriet? Det er ikke det. Nettopp fordi han ikke «illustrerer» bildene fra Jesu liv, han mediterer dem.
Selv om både Bibers rosenkrans og rosenkransen i det hele tatt tilsynelatende er så langt fra en symfonisk måte å tenke musikk på, sier Guardini om rosenkransen: « ... jeg iakttar omgivelsene, bilder av andre mennesker dukker opp, fortidige mennesker dukker opp, jeg husker tidligere hendelser – og fremtiden melder seg. Oppmerksomheten er altså bredde. Den har ikke form som en linje, men som et rom. Tør man uttrykke det slik, virker den på en symfonisk måte: I det som står i forgrunnen ser vi det som er bak, i handlingen oppfattes meningen, i det som hender nå ser vi det som var og fremtiden ... Slik er det også med rosenkransbønnen. Den sjelelige handlingen som bærer denne bønnen, retter seg ikke mot noe bestemt, men er omfattende.»
LES OGSÅ: Rosenkranser er gjengsymbol
Det lille perlekjedet
Jeg har ikke noe behov for å propagandere for rosenkransen (selv om jeg ber den). Noen har imot den fordi Maria har så fremtredende plass, andre synes den er for enkel. Andre igjen er redd for alt som følger former, bønnen er fri. Og uansett, den brukes – i mange sammenhenger som en samling og en åpning før gudstjenesten. Det lille perlekjedet glir mellom fingrene.
Som Guardini forklarer den uinnvidde: «Ved det lille korset ber vi som en bekjennelse trosbekjennelsen. Ved hver av de små perlene Hill deg Maria. Ved hver av de store perlene på kjedet, som alltid kommer like etter en rad av alminnelige perler, ber vi Fader vår. Etter hvert ledd kommer lovprisningsbønnen: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet, Amen.» Så enkelt, så vanskelig.
Passer det ikke (eller i tillegg) er musikkens utmerkete kvalitet at den samler alle, Bibers «rosenkrans» er sånn.
Skulle styrke troen
Opprinnelig var det prinserkebiskop Maximilian Gandolph i Salzburg, som ville ha sonatene – han var en sterkt troende mann, og hadde en av historiens mest oppfinnsomme og virtuose musikere ved hoffet, Heinrich Ignaz Frans von Biber. Kravet var (intet mindre enn) at de skulle styrke troen. Rosenkranssonatene står naturligvis på egne bein, så til de grader gjør de det. Samtidig er de ydmyke. De er gode å gå inn i når de spilles slik Rachel Podger gjør det. Hun ser poenger og gjennomfører Rosenkranssonatene i en innspilling av spirituelt, musikalsk og teknisk høykarat.
