Du har samarbeidet med dikteren Helge Torvund under arbeidet med Do You Belive In Heather, og det er ikke første gang du tyr til forfattere når du lager musikk, har jeg skjønt?

– Nei, og det er fordi de lyriske bildene vekker klanglige forestillinger i meg. Noen ganger er det direkte knyttet til ordene, andre ganger ikke. Slik har det vært helt siden jeg begynte å skrive musikk.

Hvordan startet det?

– Jeg gikk på gymnaset og arrangerte en konsert med mine egne komposisjoner som jeg kalte «I ditt bilete». Her var musikken inspirert av lyrikeren Jan-Magnus Bruheim. Da jeg senere skrev det som jeg i dag regner som mitt første ordentlige verk, var det en syklus over «Haugtussa» av Arne Garborg. I dette tilfelle var musikken direkte knyttet til teksten, men det trenger den som sagt ikke å være.

LES MER: Pols og joik på samme frekvens

Kan du si litt mer om det siste?

– Det handler om at det teksten beskriver, for eksempel naturen, setter tanker og indre følelser i bevegelse. Musikkens, ja all kunsts, fremste egenskap er for meg når den klarer å forene både tanker, følelser og det kroppslige, altså hele menneske.

Hva kan slik musikk gjøre med lytteren?

– Jeg tror den kan føre både musikeren og lytteren nærmere seg selv; den man egentlig er. Det gjelder det menneskelige, men også det åndelige. Musikk kan sette oss i en tilstand hvor vi skjønner at vi er en del av noe større, noe som overskrider våre egne opplevelser og erfaringer.

LES MER: Påskeartistene

Er det slik at du har vurdert å gjøre som Johan Sebastian Bach; å signere verkene dine med Soli Deo Gloria, og på den måten gi Gud æren?

– Jeg har nok ikke vurdert å gjøre det, men jeg kunne absolutt ha gjort det.

Er inspirasjonen fra dikterne og forfatterne også så markant at du kunne ha delt opphavsretten med dem?

– De skal i hvert fall ha sin del av æren for at musikken blir slik den blir, ut i fra deres inspirasjon. Jeg har forresten også skrevet musikk som er inspirert av billedkunst. Når det gjelder ord jeg blir inspirert av, så må jeg også understreke at de må være gode og velvalgte, ellers kan de tvert imot ødelegge for musikken.

Du er også musikkhistoriker, og har studert norsk og fransk musikk fra 1900-tallet og tysk musikk fra 1750-tallet. Du skriver både klassisk musikk og samtidsmusikk. Fins det god musikk fra alle perioder og stilarter?

– Ja, det gjør det. Ofte er det også slik at musikk fra ulike perioder; for eksempel 1700-tallet og 2000-tallet, som høres forskjellig ut, kan ha samme grunnleggende form. Vi må tenke åpent og fritt om musikk, og innse at det fins kvaliteter i alle slags sjangere.

LES MER: Vil ære Bach, Luther og norske folketoner

Også i dansemusikk og pop-musikk?

– Ja. Det nytter ikke å sette opp gjerder mellom musikk som er forskjellig, og utelukkende verne sin egen musikalske smak. Det blir helt feil tankegang.

Har flere organister hatt en slik feil tankegang når det gjelder kirkemusikk?

– Det har nok en del av dem hatt. Men dette er ikke bare et organistproblem. Det skjer overalt at folk avskjærer seg fra andre ting enn det de selv foretrekker.

Du har to Grammy-nominasjoner og en haug med gode anmeldelser. Er det slik at du føler et forventningspress når du skriver ny musikk?

– Nei. Jeg gjør bare det jeg må gjøre. Jeg bryr meg om hva folk mener om musikken min, men jeg lar det aldri få prege jobben min.