Pols og joik på samme frekvens

Bandet de startet fikk navnet Moenje, et sørsamisk ord for klarvær. Marja Mortensen (24) og Hilde Fjerdingøy (34) ville være ei vindkule som feide til side skyer og tåke av undertrykkende fornorskningsprosesser og gammel splitt–og–hersk–politikk.

Om joik og pols i lang tid har levd hvert sitt liv, så er de også gamle omgangsvenner fra tiden Lapp-Nils fra Jämtland blandet joik og pols på 1800-tallet – og påvirket folkemusikken på begge sider av riksgrensen. Nå var det, ifølge Marja og Hilde, på høy tid å ta opp arven etter den visjonære Lapp-Nils. Mye av det han hadde sådd var i ettertid blitt røsket opp av jorda.

– Hvorfor er det ikke blitt gjort før?

– Det ble lenge ført en uheldig politikk her i landet, hvor målet var at samer skulle bli «gode nordmenn». I den fornorskningsprosessen mistet vi i stor grad både joiken og det samiske språket. Jeg måtte lete i arkivene for å finne min egen tradisjon; mitt eget språk, min egen joik, forteller Marja Mortensson.

Er det man joiker

Hun var 17 år da nysgjerrigheten til røttene ble vekket. De siste sju årene har hun gått stadig dypere inn i den samiske musikkens, særlig joikens, historie.

– Selv om jeg har hørt på både pop, jazz og klassisk musikk, er det noe spesielt å lytte til musikk på mitt eget opprinnelige språk – som jeg også finner stor glede i å fremføre.

– Hva er det med joik som fascinerer deg så sterkt?

– Jeg tror mye ligger i tradisjonen; at man er det man joiker. Tradisjonelt sett har joik formidlet en skapelsesmyte. Det er en annen måte å tenke musikk på; en tankemåte og en kunnskap som jeg og mange andre er blitt frarøvet, sier Marja Mortensson.

Kult og tøft

Hilde Fjerdingøy vokste opp i et folkemusikalsk miljø. Moren spilte torader, datteren tok opp arven. Folkemusikken var tilgjengelig fra hun var liten.

– Jeg kunne tidlig identifisere meg med musikken, men også miljøet og livet som musikken representerte. For de som ikke har visst om den, har norsk folkemusikk vært gjemt bort. For meg ble den tidlig en stor del av meg selv.

Likevel kjente hun lite til sør–samisk kultur, og til joik.

– Da jeg omsider begynte å lytte til det, syntes jeg det var utrolig kult og tøft. Jeg bestemte meg for å lære mer om joik. Snart dukket tanken opp om at det måtte være mulig å bruke det sammen med folkemusikken som jeg allerede kjente.

Samme tanke

Men hvor fant hun en joiker hun kunne finne tonen med? En som hadde den samme lysten til å utforske hvordan de to stilartene og kulturene kunne smelte sammen? Hilde hadde hørt om Lapp-Nils, som hadde spunnet tradisjonene i den samme veven. Men det var tross alt nesten 150 år siden han døde.

Hun nevnte det for felespilleren Jo Einar Jansen (som nå spiller i Moenje), som nevnte det for sin mor. Hun visste om ei ung jente som het Marja Mortensson, fra det sør–samiske området i Engerdal. Hun skulle være en kløpper til å joike.

– Jeg ringte henne, og hun tente på ideen med en gang, smiler Hilde.

– Klar det! Det virket som vi tenkte det samme; at det var på tide å forene vår ulike, men likevel felles musikalske arv, føyer Marja til.

Takker Boine

At samiske Elle Marie Hætta Isaksen vant årets Stjernekamp, og i den anledning også brakte joiken inn i de tusen norske hjem, syntes Marja og Hilde var flott. Men hun var ikke den første, minner de om. Moenje–kvinnene mener innsatsen som særlig Mari Boine har gjort for folkemusikk og samisk joik og kultur, ikke kan overvurderes.

– Gjennom Mari Boine har både mange nordmenn og utlendinger oppdaget samisk musikk. Mari har gått foran, og hun har tatt sine kamper underveis, sier Marja Mortensson.

Folkemusikkpolitiet

Med sin røffe rytmikk og nytolkning av gamle tradisjoner, ville kanskje noen trodd at også Marja Mortensson og Hilde Fjerdingøy sto lagelig til for hogg fra de som vil verne om tradisjonen.

– Jeg har ikke merket noe til det. Kanskje skyldes det at jeg har tilegnet meg mye kunnskap om røttene til samisk joik og musikk. Forsket på det, og tatt det på alvor. Da antar jeg få har problemer med at jeg ønsker å utvikle min egen stemme i denne tradisjonen, sier Marja Mortensson.

Hilde Fjerdingøy fikk tidlig høre om «folkemusikkpolitiet»: De som passet på at man ikke klusset med folkemusikktradisjonen.

– Norsk folkemusikk er jo en nokså smal sjanger, så det burde ikke være vanskelig å finne ut hvem dette «politiet» er. Likevel har jeg ikke greid det. Jeg har aldri fått kritikk fra dem, jeg har aldri møtt dem, sier Hilde Fjerdingøy.

Bruksmusikk

Hun er enig med Marja, i at hvis man står på et grunnfjell i tradisjonsmusikken, og tar dette på alvor – så kan man også tillate seg å ha sin egen tolkning av denne tradisjonen.

– Dette er også en videreføring av en tradisjon jeg føler ansvar for. For Marja og meg er musikk et yrke og en fritidssyssel, for flere av forgjengerne våre var det et lyspunkt i en utrolig krevende hverdag.

– Samtidig er musikken vår fremdeles bruksmusikk, knyttet til det dagligdagse livet, sier Marja Mortensson.