Marked mot moral
Filmen Fransk opprør søker å gi en realistisk beskrivelse av aksjonerende fabrikkarbeidere, men slipper oss aldri tett på menneskene i mengden.
RETTVINKLET: Filmen er monoton og bråkete, og har en rettvinklet tegnet hovedperson som aldri må ta vanskelige valg eller «gå i seg selv», skriver anmelder Einar Aarvig.
Non affectÈ
Fransk opprør – En guerre på originalspråket - hadde premiere under fjorårets Cannes-festival og var altså påtenkt lenge før protesterende demonstranter begynte å trekke i gule vester oppunder jul. Den norske tittelen og programomtalen ønsker imidlertid å skape en parallell mellom filmen og den brede, folkelige bevegelsen, og det føles svakt eksotiserende, som når franske og italienske filmer får turistvennlige titler med «Provence» eller «Toscana» i seg, selv om stedsnavnene bare så vidt vedkommer handlingen. Det er selvfølgelig noe «fransk» ved dette opprøret, men de aksjonerendes nasjonalitet er ikke avgjørende for (den franske) filmskaperen, som skildrer det hele fra innsiden.
Støyende kaos
Et nyhetsinnslag setter oss inn i handlingen: En fransk hjørnesteinsbedrift, en underleverandør til den tyske bilindustrien skal legges ned, to år etter at arbeiderne gikk med på dårligere vilkår for å sikre driften. Overskuddet er ikke høyt nok, selv om fabrikken tjener penger.
Bestill abonnement her
KJØP
