– Man kan få et inntrykk av at det er et mål at mennesker skal leve lengst mulig

– Å tenke på døden gjør livet vårt rikere, sier forfatter Kristin Hauge.

Hun er aktuell med Ritualer, hennes første roman, der nettopp liv og død er er sentralt. Hun mener døden er mindre nærværende nå enn før, den gjemmes bort og blir noe vi ikke orker å forholde oss til.

– Det er noe med å akseptere at livet ikke varer evig. Det er selvsagt når man tenker over det, men det er nok vanskelig å ta innover seg, sier hun.

– Før i tiden levde man tettere på døden, det var en mer hverdagslig ting. Man forholdt seg til liv og død på en helt annen måte. Det eneste bildet enkelte foreldre hadde av barnet sitt, var det døde barnet. Barnet hadde ikke blitt så stort at det var konfirmert, og det var dyrt med fotograf, så først da barnet var dødt, ble det tatt et bilde.

LES OGSÅ: Kristin Hauge byr på mesterlige studier i avhengighet

Overgangsfaser

Det begynte egentlig i 2006, arbeidet med boken. Kristin Hauge hadde meldt seg på Aschehougs forfatterskole («selv da var jeg en av de eldste!»), og ville gjøre alvor av ideene om å skrive.

– Jeg begynte å skrive på Viktor-stemmen allerede da. Jeg syntes dødsritualer var en spennende tematikk, dette med å la døden være synlig blant de levende. Samtidig følte jeg at jeg ikke fikk til det jeg prøvde å få til med skrivingen, så jeg la det fra meg.

Hun la skrivingen på hylla i ti år før hun tok den opp igjen. Etter å ha arbeidet i Afghanistan, Sudan og Belgia, og etter å ha opplevd alvorlig sykdom og død i nær familie.

– Da kom det et eksistensielt trøkk for å skrive igjen, minnes hun.

13 år senere utkommer boken nå på Vigmostad og Bjørke. Nevnte Viktor er den ene av bokens tre hovedpersoner, i tillegg til Ally og Harriet. Over et kort spenn på tre dager, følger vi de tre karakterene på den kronglete veien mot hvert sitt livsvalg. Ally skal hjem igjen etter utenrikstjeneste i Afghanistan, men slås umiddelbart av en rastløshet idet hun ankommer hjembyen Oslo. Også Harriet, Allys mor, har en dragning utover. Hun leker med tanken på å selge hus og reise avsted, men det viser seg lettere sagt enn gjort. Viktor, Allys far og Harriets fraskilte ektemann, underviser i dødsritualer, og i ferd med å få en skjebnesvanger legebeskjed.

– Alle disse personene er i en overgangsfase på hvert sitt vis, det er et av utgangspunktene for tittelen og for romanen. Overgangene som bidrar til å redefinere roller og status.

I Ritualer skildrer Hauge skjøre mellommenneskelige relasjoner, hvordan mennesker er tvinnet sammen. De lever adskilte liv, men er like fullt avhengige av hverandre. Ritualene binder oss sammen, mener hun. Det er rammer vi trenger rundt livene våre, samtidig påpeker hun at det kan være hemmende å bli fortalt hvordan du skal leve.

– Ritualer er et flertydig begrep, og tittelen henspiller også på at ritualene er i endring, både for samfunnet og den enkelte. Der ikke bare seremonier, men også prosesser vi går gjennom. Det å foreta valg er et slags ritual. Det kollektive samfunnet opprettholdes av ritualer, men de må fylles med innhold for at de skal overleve. Vi velger ikke om vi fødes og vi velger stort sett ikke om vi dør, men ellers kan vi velge det meste.

LES OGSÅ: – Verden lekker inn i tekstene mine

Dødsangst

Hauge mener Ritualer er en bok om hvordan tre mennesker forholder seg til livet. Men avstanden mellom liv og død er ofte mindre enn man tror. Viktor sier at begravelser er et av de viktigste ritualene i en familie.

– Begravelsen er på en måte et forsoningens ritual. Det skjer noe når man mister noen, det er grusomme følelser. Men man forandrer seg gjennom det livet utsetter oss for, sier hun.

– Man kan få et inntrykk av at det er et mål at menneskene skal leve lengst mulig, koste hva det koste vil. Forestillingen om at vi nærmest kan leve evig og at vi ikke skal forandre oss, synes jeg er skremmende. Er det ikke vakkert med gamle trær? Eller gamle mennesker? Det er noe med det å akseptere at alt har sin tid, det er sånn livet er.

Hauge forteller at hun selv tenker mye på døden, og at dødsangsten kommer og går. Hun kan våkne noen morgener med en veldig ising i magen. «Det er når vi er på vårt mest hjelpeløse at vi trenger den trøsten ritualene kan gi», sier en av karakterene i boken.

– Dødsritualer handler om å knytte livet og døden sammen. Jeg tenker at det å vite at tiden er begrenset, gjør livet mer verdifullt. Å få en slags påminnelse, uten at man blir deprimert eller morbid.

Lang erfaring

13 år etter at hun meldte seg på Aschehougs forfatterskole, går hun nå på Forfatterstudiet i Tromsø («jeg er eldre enn foreldrene til mange av de andre studentene»). Hun er inne i sitt andre år på det treårige, helgebaserte studiet.

– Det er veldig deilig for meg som har jobbet mange år som byråkrat. Dette er et ikke-hierarkisk system der den yngste kan skrive den beste teksten. Det handler ikke om posisjon, bare om ordene som står på det arket.

Byråkratbakgrunn har riktignok bestått av mer enn trøttsomme sakspapirer og grå kommunehus. Hauge har vært utstasjonert diplomat i både Kabul og Khartoum. De siste årene har hun jobbet i Norad. Hun mener erfaringene med utenriksarbeid preger skrivingen.

– Verden presser seg liksom inn i det jeg skriver. Jeg tror ikke jeg kunne skrevet noen av de to kvinnestemmene før jeg hadde bodd i Afghanistan.

LES OGSÅ: – Kunsten å dø handler om å gi slipp på livet

Mangefasettert

Ally, Harriet og Viktor representerer hvert sitt ståsted. Forfatteren ønsket å ha tre fortellerstemmer nettopp for å få frem tre ulike perspektiver på livet.

– De tre personene gir en viss frihet til å bevege seg inn og ut av de hodene. Jeg er jo egentlig statsviter, og i statsvitenskapen så sier man «where you stand, depends on where you sit». Veldig mye avhenger av hvor du ser verden fra, og om du forandrer litt på perspektivet, så kan verden brått se ganske annerledes ut.

Hauge nevner kunstprosjektet Reading Between the Lines, som ligger i Belgia. Det er en kirkekonstruksjon satt sammen av stålplater, med luft mellom hver plate. Avhengig av hvor man står, endres kirkens utseende. Fra et ståsted ser den ut som en massiv bygning, fra et annet er det som den er i ferd med å svinne hen.

– Mange sier at det å skrive er en måte å tenke på, og det er det jo, men jeg tenker mer og mer at det også er en måte å se på.