Lar det banale møte det stor slåtte

Helt siden han var tenåring har Haga Kristensen malt den syke profet: en uutgrunnelig kar med gulaktig fjes, svakt feminine trekk og skallet hode. Denne fyren har vært med ham siden, også i hans ferskeste utstilling, hvor det i enkelte malerier er ­flere av dem. Hvem er den syke profeten? Han er sikkert ­mange, og kan eksempelvis være stedfortreder for alle dem med ­store ord og sviktende sannhets­begrep. Som enkelte politikere og teoretikere i dag.

Men slik jeg ser det er han først og fremst et bilde på kunstneren.

Syke profeter

Den syke profet kan være et ironisk bilde av kunstneren som frelser eller genialt unntaksmenneske – en forestilling som har sitt opphav i ­romantikken. Det er kanskje ­denne statusen som har gjort ham syk? Kanskje det er også blikket denne tanken fører med seg på kunst som noe opphøyd, som gjør at vi ikke ser kunsten klart og at den kan fjerne seg fra det virkelige liv? At det ikke er så lett å gi slipp på slike kunstnermyter er i hvert fall åpenbart; det ser vi jo i fullt monn også i dagens Norge. Ved å inkludere profeten i så mange verker igjen og igjen – ofte i samme utstilling – ­insisterer uansett Kristensen på at vi bør tenke over profetens (kunstnerens) helsetilstand per i dag.

Kristensens kunst kan i det ­store og det hele betraktes som en ­refleksjon over kunst; hvordan den fungerer og hvilke blindpunkter som forhindrer et ­givende kunstbegrep. ­Eksakt hvor det hele ender er ikke klart, men formen Kristensen gir tanke­banene er så særegne at du er garantert å ende opp andre steder enn du befant deg fra før.

Maktens distinksjon

Den ­potensielt største svikten i kunstsystemet finnes i hvordan noe kunst blir mesterverker, mens andre havner på historiens søppel­dynge, uten at det alltid er klart hvorfor det er slik. Det er mange tilfeldigheter som spiller inn i kanondannelse og bestemmelsen av hva som er bra kunst og ikke, naturligvis, men makt er avgjørende.

Dette spillet mellom ­viktig og uviktig kunst ­portretteres på mange interessante ­måter hos Kristensen, men det ­sentrale ­elementet er en non-figurativ skulptur og måten den s­kjules ­eller vises frem på ­gjennom ­nesten alle verkene på ­utstillingen. Nevnte profet holder frem varianter av disse skulpturene i ­flere verker, ofte ­ganske unisont om det er flere av dem, noe som ­antyder at det like ­gjerne er kritikeren eller kunsthistorikeren som er syke profeter: vi liker jo å fremheve mesterverker, litt for ofte de samme.

Men det er særlig en annen skikkelse som får frem makt­aspektet; en muskuløs kar med skyggelagt ansikt.

Bak ryggen

I flere verker står han med ryggen mot oss slik at vi ser skulpturen som «gjemmes», mens han megetsigende snur ­hodet mot oss. Dette merkelige motivet kan godt betraktes som et bilde på at noen har makt til å fortrenge enkelte verk og liker å vise denne makten.

I The Work of Art and The Spiritualization of Self-­empowerment # 14 (2018) – en serie identiske skulpturer av samme manns­figur (?), som strekker seg massivt gjennom hele galleriets bredde – eksponeres maktens dilemma med enorm kraft: med den ene hånden holdes en skulptur frem – et mesterverk! – mens et tilsvarende verk skyves vekk med den andre hånden. Det ­utestengte verket ekskluderes som verdiløst skrap, men – og dette er både morsomt og trist – er nesten likt verket som opphøyes.

Kunstens skillevegger

Slike distingverende mekanismer nedfeller seg i de «hellige» ­utstillingsrommene, noe Kristensen gjør et poeng ut av med et uvanlig grep. I enden av galleriet har han nemlig satt opp en skillevegg laget av malerier, som spiller på billedvegger i kristne, ortodokse kirker, såkalt ­ikonostasis (fra gr. ikon, bilde, og ­stasis, å stå, stillstand). I en religiøs sammenheng har veggen en liturgisk funksjon, siden den forteller om sentrale begivenheter i kristendommen. Men den tjener også som et ­skille mellom rommet for menig­heten og stedet hvor presten og diakonen gjør tjeneste ved alteret. Men skillet er også mellom det himmelske og den jordiske ­verden, eller det helligste og ­aller ­helligste.

Denne koblingen mellom religion og kunst er tankevekkende, for også i kunsten har vi en slags liturgi i ritualene knyttet til anerkjennelsen av kunstrommet: ting som på utsiden ikke ville hatt så stor verdi kan bli svært verdifulle gjenstander når de kommer på riktig side av galleriveggen.

At kunsten også har skrift­lærde og presteskap kommer nok ikke som noen overraskelse.

Kunsthistorisk miks

Maleri­ene på veggen skisserer imidlertid ingen klar fortelling. Det er heller snakk om en sammenveving av forskjellige stiler og billed­fragmenter fra historien; Munchs «Solen» går igjen flere steder, men han går også i retning av nasjonalromantikk og bonderomantikk (det er mye ­rosemaling), foruten surrealisme, konstruktivisme og modernistisk kunst av forskjellige tapninger og i ulike blandingsforhold. ­Nikolai Astrup, Arne Ekeland, Adolph Tiedemann og Kai Fjell er blant dem som kan skimtes i bruddstykker, fargevalg og stiltrekk.

Kristensen er herlig ­uregjerlig og aksepterer ingen kunst­historisk kronologi – ­surrealisme snos sammen med rosemaling, for eksempel – og det er ­akkurat her hvor han frigjør også betrakteren fra en tilstivnet historie­fortelling. Som tilskuere til ­Kristensens kunstnerskap må også vi tenke på kryss og tvers av det som er etablert som før og nå, høyt og lavt, verdfullt og verdiløst, men også alvorlig og humor.

Mange roller

Miksen i ­utstillingen skrus til gjennom en svært oppfinnsom bruk av ­ornamenter og innramminger. En utstrakt hånd er det mest slående ornamentet siden det gjenfinnes elementer i flere av ­verkene, særlig som innramming til et større maleri, hvor en sverm hender kommer oss i møte. ­Hånden er jo det som binder fellesskap sammen, både i form av sosiale ritualer og gjestfrihet. Det er også markør for overens­komster – kontrakter og avtaler – og er billedstoff for ­aktørene i kunsten og samfunnet. Samtidig er hånden symbol på net­working og smalltalk; alt det overfladiske fjaset som strengt tatt ikke handler om det kunstneriske, men det sosiale spillet rundt den. Som også er nødvendig, og som kan gi fordeler som er mer forbundet med sosiale skills enn at du lager god kunst.

Det er ikke noe skarpt skille mellom høyt og lavt i Kristensens verker; det banale, det ironiske og groteske møter det storslåtte på samme plan. Men så er det også her han trer frem med sitt høyst originale Janus-ansikt: Han spiller ut forskjellige roller – og finner seg selv gjennom – i sammensetningen av stiler og ­tider. Han mikser sammen et utall kilder og referanser, men gjør dem til noe fullstendig eget.

Kjetil Røed

anmeldelse@vl.no