Nye Deichman er en vellykket kombinasjon av monumentalt og intimt

Det var med en viss skepsis jeg trådte inn i det nye Deichmanske i Bjørvika, siden biblioteker, for meg, som regel forbindes med støvete reoler og bygg med lang fartstid. Den modernistiske blikkboksen jeg nå gikk inn i, med sitt karakteristiske overheng mot Anne Cath Vestlys plass ved sjøkanten i Oslo sentrum, kommuniserte snarere hul fremtidsoptimisme, mente jeg.

Men skepsisen ble gjort til skamme da jeg fikk se innsiden av biblioteket.

Bikubebibliotek

Fra vestibylen, hvor Oslos befolkning allerede i et par uker har kunnet hente og levere bøker, åpnet rommet seg i alle retninger. Hele biblioteket er et kjemperom som gjennomkrysses av en rekke messaniner, gallerier og plattformer. Når jeg beveger meg videre i biblioteket forsterkes inntrykket: Det hele er uforutsigbart med mange avdelinger uten noe strengt mønster og en mengde linjer som bryter med hverandre.

Taket er kledd med et materiale som jeg antar skal dempe lyd, men som kan se ut som cellene i en bikube. Disse foldene gir bygget en organisk karakter. Man får en fornemmelse av at det puster, lever, ja, nærmest beveger seg. Overraskelsesmomentet er et styrende prinsipp som korresponderer med den oppdagelsestrang og nysgjerrighet som jo kan tilfredsstilles ved å fordype seg i bøkenes verden.

Og bøker er det mye av. Jeg tar meg selv i å overraskes av hvor mye som finnes i for eksempel filosofihyllene til forskjell fra forrige hovedfilial. Har virkelig alt dette stått i magasinene? Jeg tar med meg et par godbiter hjem allerede nå.

LES OGSÅ: Hvorfor skal bibliotekene låne ut en vinkelsliper? spør Lars Petter Sveen

Nysgjerrighetens form

Balansen mellom arkitekturens nysgjerrighetsansporende form og mengden av bøker står i god dialog med lokalets distinkte åpenhet og luftighet. Det monumentale rommet balanserer utsøkt mot ønsket om konsentrasjon. Vinduene åpner seg mot operaen og fjorden, men siden som vender mot byens liv er dekket til, med unntak av enkelte gliper, som for å verne mot det hektiske gatelivet.

Apropos ro: lesesalsplassene er heldigvis skjermet fra det store hovedrommet, slik at man vil kunne sitte i fred med arbeid eller bøker – noe som ikke er en selvfølge med mange moderne biblioteker. Det nye Deichmanske kan til og med skilte med små studieceller, om ikke lesesalene gir deg nok sjelefred.

Kunstverkene nyanserer dennne speilingen mellom lesning og stedets form ytterligere. Lars Rambergs Brainstorm (2020) består av uregjerlige linjer i neon som snirkler seg langs taket i første etasje. Disse linjene speiler den til tider fruktbare tankeflukten vi trenger for å produsere noe av verdi eller tenke nytt, men den gir også form til selve nysgjerrighetens uregjerlighet: Hvordan erkjennelse oppstår når vi tar tankene løpe uten å begrenses av på forhånd gitte kategorier. Igjen er byggets irregulære konturer og brytninger på god talefot med Rambergs verk.

LES OGSÅ: Biblioteket er stedet for bøker, men hva kan bøkene lære oss om biblioteket?

Uforutsigbarhetens nødvendighet

Det er verdt å dvele litt ved noen av kunstverkene, for i sammenhengen er de ikke bare illustrasjoner av elementer ved boka eller biblioteket, men en modell for hva det å lese og skrive kan føre med seg i videre forstand. Ved å tenke over kunstverkene kan vi finne ut noe om hva vi ellers gjør på biblioteket.

Det mest ambisiøse verket i denne forstand er Katie Patersons Fremtidsbiblioteket (2014–). Verket, som befinner seg i øverste etasje, kan se ut som en kunstferdig utformet, kjempemessig øregang i tre, der den graver seg inn i bibliotekets indre veggstamme. Men øret bedrar, for langs veggene er det hundre skuffer hvor renommerte forfattere skal legge sine manus – det skal bli hundre av dem etterhvert. Foreløpig ligger det tekster av David Mitchell, Han Kang, Margaret Atwood, Elif Shafak og Karl Ove Knausgård der. Det virkelig fascinerende her er imidlertid at tekstene ikke vil kunne leses av oss som lever nå, for skuffene skal først åpnes i 2114: Da skal et skogholt i Nordmarka felles slik at man kan lage papir for at manusene skal bli bok.

Som en motsats til Petersons utopi finner jeg Samtidsblioteket (2020), som er et avlukke med ubeskrevne ark og notatbøker hvor de besøkende kan skrible ned sine egne historier. Igjen rettes oppmerksomheten mer mot det som skal skrives enn det som allerede er skrevet. I første etasje holder Marit Rolands monumentale Paper Drawing (2020) fast ved papiret, som er så grunnleggende i et bibliotek: Det sammenkrøllede papiret skulpturen består av minner oss om hvordan den virkelighet boksiden gir form til kan være både vakker og uforutsigbar.

LES OGSÅ: Avstemningen om Norges styggeste kirke bør utløse ettertanke og nye prioriteringer i kirken

Litterær øregang

Snart (den 18. juni) får vi også se den danske kunstnergruppen Superflex' Flooded McDonald's (2008), som viser en McDonalds-restaurant som flommes over av vann, som i en naturkatastrofe. Det verket bringer nok tankene i retning av krisetider for mange, men for min del viser det snarere til at det er andre verdier et bibliotek skal holde fast ved og utforske enn kron og mynt.

Men det er i Petersons litterære øregang jeg finner et motsvar til den historiske patinaen jeg er så glad i når jeg besøker biblioteker. Jeg vil aldri gi slipp på verdien av substansiell historie som fantes i det gamle hovedbiblioteket, men med Fremtidsbiblioteket som utkikkspunkt, sammen den organiske karakteren på resten av bygget, slår meg at det kanskje er på tide å se fremover mot hva bøker og lesning kan være i fremtiden også. Ikke fordi vi skal snu ryggen til det som har vært, men fordi vi må være nysgjerrige på hva som skal komme. Slik sett er det ikke bare Patersons kunstverk som er et fremtidsbibliotek, men hele nye Deichmanske.

---

Nye Deichmanske bibliotek, Bjørvika i Oslo

• Åpner torsdag 18. juni, 2020.
• Tegnet av arkitektene Lundhagem arkitekter og Atelier Oslo.
• Kunst av blant andre Lars Ramberg, Katie Paterson, Marit Roland og Superflex.
• Seks etasjer, 13.500 kvadratmeter, 450.000 bøker og diverse andre fasiliteter.

---