Kunsten er en lek

Inne på utstillingen The Brutalist Playground spaserer både jeg og andre tilskuere i sokkelesten innover på det heldekkende skumgummigulvet.­ Vi smiler til hverandre, dette er ingen vanlig kunstutstilling. Noen hopper prøvende, en dame slenger seg ned i en skulptur som ligner et kjempemessig, havarert lekeapparat. I den ene enden av rommet står en kopi av Nils Aas' leke-elefant som vanligvis befinner seg på Oppsal i Oslo. Det er en forskjell på original og kopi, dog, for der originalen er hard og grå betong er denne varianten mykere i kantene; den er – som gulvet – støpt i skumgummi.

Jeg tar et par prøvende bokse­slag inn i leke–elefanten som fortsetter å smile uberørt.

Jeg spaserer videre inn en liten­ korridor, runder et par søyler­ og en vegg, før jeg støter på en ­liten sklie jeg suser ned før jeg til slutt setter meg på en liten avsats. Også den av skumgummi. Rommet er omformet og delt opp av disse av delene av bygningselementer, det er arkitektoniske­ snapshots nærmest, siden de ikke danner noen åpenbar helhet.

Myk hardhet

Disse fragment­ene ligner brutalismen, en ­modernistisk byggestil som har preget etterkrigstiden frem mot 1970-tallet. Stilen er ikke særlig godt likt av folk flest, men elsket av mange arkitekter og kjennere – den oppfattes som hard og kjølig­ i uttrykket. Brutalismen kjennetegnes jo også av rå, ubehandlet betong og enkle geometriske former. Erling Viksjø er den mest kjente norske ­arkitekten i denne tradisjonen, selv om regjeringskvartalet – mener noen – ikke er ren brutalisme siden den sandblåste naturbetongen gir et ornamentalt preg på grunn av den underliggende elvegrusens mønstre i fasaden.

Denne utskjelte byggestilen er ikke, som mange later til å tro, «brutal», men snarere ekte, ukunstlet. Det franske «brut» henviser nemlig ikke til «brutal», men «uten»; slik «brut champagne»­ ikke er tilsatt sukker, er heller ikke ­brutalismen tilført søtningsmiddel, altså ­ornamenter som forskjønner betongen og den åpne konstruksjonen. Man skulle være tett på materiale og byggeprinsipper uten å måtte skjule bygget bak overfladisk pynt.

LES OGSÅ: Erling Viksjø tegnet Bakkehaugen kirke. Nå kan den tas ut av drift.

Lekende arkitektur

Mens jeg sitter der og filosoferer over forgangne byggestiler oppdager jeg noen plantegninger som er projisert på veggene og da jeg konfererer med gallerivakten viser det seg at arkitekturfragmentene faktisk er lekeapparater som er tatt ut av bruk fordi de ikke ­betraktes som trygge å leke i lenger. Også de kasserte leke­apparatene tilhører en brutalistisk tradisjon og er opprinnelig støpt i betong. Hvorfor de er tatt ut av bruk vet jeg ikke, men sannsynligvis lever de ikke opp til dagens pedagogiske­ standarder,­ som vil sikre seg at barnet ikke skader seg. Under den arkitekturhistoriske overflaten skjuler det seg en pedagogisk kjerne i denne utstillingen.

For hvor langt skal vi strekke oss for å beskytte de små mot å slå seg? tenker jeg, mens jeg tar en runde til i sklia. Er det virkelig­ så smart å beskytte barn mot ­livets harde kanter – er det ikke heller ved å skrubbe opp et kne eller få vridd en arm at de lærer seg at livet noen ganger faktisk har harde kanter? Når «farlige» lekeapparater hentes frem igjen, som her, blir de et sted å tenke over om denne holdningen, hvor barna skal beskyttes for enhver pris, virkelig er så lur. Men også – ved å vise det myke (skumgummi) bak det harde (betong) – at den største omsorgen faktisk ­ligger i å la barnet oppdage verden uten å begrenses av formynderske tanker og innretninger.

Bak de skarpe kantene ligger muligheten av å oppdage livet selv ved å gå på noen smeller. Ja, det er motgangen og feilene som gjør at vi finner ut hvordan et liv kan bygges, slik en åpen konstruksjon i et hus gjør det mulig å forstå hvordan det er skrudd sammen.

Kunstmiljø

Vi tenker ofte på kunst som noe vi ser på, som et verk adskilt fra oss som betrakt­ere, men ofte er det like meningsfullt å snakke om kunst som et sted å være. Et miljø. En slik tilnærming faller nok lettere for de av oss som enda ikke har lært seg hvordan de skal oppføre seg på gallerier og museer. Der vi voksne tar på oss tenksomme miner og spaserer langsomt rundt «verkene», er barn mer opptatt av å leke. De bruker det de ser raskere enn vi som har lært oss kunstens regler. Her har vi voksne noe å lære.

The Brutalist Playground inviterer til både lek og refleksjon. Utstillingen viser ingen «verk» i tradisjonell forstand, men åpner et sted mellom arkitektur, lek og historie som knyttes tett til opplevelsen av å gå rundt i de historiske artefaktenes myke gjenoppføring. Jeg liker den forunderlige analogien mellom ­modernistisk arkitektur og lekens umiddelbarhet her: Speilingen går ikke opp i noen høyere enhet, men skaper et resonanskammer hvor lekeplassens betydning, pedagogikk og arkitektoniske stiler flettes sammen med historien og hva slags begrep om omsorg vi, som voksne, bør ha – både for barn og kunst.