– Kanskje når jeg så langt at jeg blir slottsorganist, det er en veldig stor drøm å få spille på Slottet...

– Du gikk til topps i Ungdommens Musikkmesterskap 2019, Victoria Ulriksen – på orgel! Noen snakker om at orgelets beste tid kanskje er forbi. Så kommer du, 12 år gammel, gratulerer!

– Tusen takk.

– På Tv, når noen har gått fort på ski, spør sportsjournalisten alltid: Hva føler du nå? Ja – hva føler du nå?

– Jeg er veldig overraska. Jeg hadde store forventninger, men jeg trodde ikke jeg skulle komme så langt, egentlig. For jeg har ikke holdt på så lenge, ett og et halvt år, kanskje. Men jeg har spilt piano siden jeg var to år, moren min er pianist og vi hadde stort piano i stua og så en dag gikk jeg bort og klunket på det. Og så begynte jeg på ordentlig da jeg var fem, seks – på kulturskole. Der lærte jeg mye. Og på Barratt Due utviklet jeg meg enda mer, da var jeg åtte.

– Hva er utvikling?

– Hva mener du?

– Det var et typisk voksenspørsmål. Men litt enklere kanskje, hva var det som gjorde at du er kommet dit du er nå?

– Det var fordi lærerne drev meg framover, jeg tror kanskje de så at jeg var villig til å jobbe. Og da gikk det fort framover. Jeg visste egentlig at det var dette jeg ville holde på med, og da ble interessen enda større. Og da skjønte jeg at det er dette jeg vil holde på med hele livet. Det er gøy.

– Og så, altså, da - orgel, litt av et sprang, må det gå an å si?

– Ja, ganske. Jeg hadde bare lyst til å prøve noe nytt, og da ble det orgel. Det var det ikke så mange som holdt på med. Det virket inspirerende.

– Hva er det som er så fint med orgel?

– Den mektige lyden, den mektige klangen man sitter og hører på når man spiller. Så må man spille på alle manualene og alt. Ganske vanskelig. For du må koordinere beina og hendene, det er det vanskeligste. Etter hvert skal en jo også lære seg å registrere, samtidig som man spiller...

– «Fargelegge» tonene, med andre ord?

– Ja.

– Og voldsom lyd, du kjenner det gjør godt å bli «ristet» litt i kroppen, på det voldsomste er det litt som et rockeband?

– Ja, det kan hende.

– Midt inne i denne vanvittige lyden sitter altså du, det må det være rart at du, med din lille kropp, sitter og utløser sånne krefter?

– Ja, det var sånn jeg begynte å tenke i staren. Det virka nesten helt umulig - at jeg satt der og så ut i hele salen og sånn, så lød det bare helt fantastisk, sånt bulder. Da skjønte jeg hvor mye fin klang det var mulig å lage på et orgel.

– Jeg vet at du har spilt ved gudstjeneste, sist selveste Toccata og Fuge i d-moll av Bach – det er svære greier, du kunne jo blåst bort?

– Jeg lurer litt på hvordan det er for dem som sitter og hører på, hvordan det høres ut derfra, det høres annerledes ut når man sitter nede, der kommer det en annen klang, er jeg blitt fortalt. Men det har jeg ikke opplevd selv, jeg spiller jo. Kirker er jo bygget slik at lyden skal slås ned på dem som sitter der.

– Er det viktig med lyd?

– Det er jo hele musikken. Men så har du også pausene, pausene er også musikken. Jeg tror det var Mozart eller Bach, som sa at musikken ligger i pausene. Jeg er litt usikker på hvem som sa det. Pausene mellom tonene er jo noe av det mest spennende som finnes.

– Syns vennene dine det er veldig rart at du spiller orgel – fiolin, cello, piano, ja – men orgel?

– De syns bare at det må være kult å spille orgel. Noen synes det er imponerende. Det første de ser er jo bare det store orgelet. Og da tenker de ... wow ... liksom - at noen kan spille på det. Da jeg spilte på julegudstjeneste var det mange som kom bort til meg og sa – gratulerer med å spille på det store pianoet ...

– Én ting slipper du, du slipper å drasse rundt på instrumentet?

– Ja, ja, det er bra. Men det er en ulempe når du skal spille andre steder, da møter du et nytt instrument hver gang. Men det er nok bedre enn å bære det.

– Drømmen er å reise rundt i katedralene og spille?

– Det er en stor drøm. Nå til sommeren skal det være en stor orgelleir i Nidarosdomen. Da skal vi spille på orgelet der. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg skal forberede meg mye, så det blir bra. Jeg håper det kommer mange mennesker og hører på, kanskje er det noen kjente organister der også, som hører meg spille, det hadde vært gøy.

– Det er en munk, som er spøkelse der - du vet det?

– Offameg. Ja, ja ...

– Kanskje kan du spille ham ut av kirka?

– Der sa du noe ...

– Du vet at orgelet kalles instrumentenes dronning? Kanskje var det Mozart – han skrev forresten nydelige verker som spilles på orgel, mot slutten av livet. Men dronning, altså øverst i det kongelige hierarkiet?

– Det må nok være på grunn av størrelsen. At det ser så mektig ut. Størrelsen, klangen og utseendet.

– Hva skjer nå, fremover?

– Det første jeg tenker på nå, er å nå så langt som mulig i konkurranser. Å nå lengre, liksom. Og så for eksempel nå så langt at jeg kan bli slottsorganist, det er en veldig stor drøm jeg har, i det hele tatt å få spille på Slottet én gang. Det er det jeg satser mot nå, det kunne vært veldig fint. Det er en stor status og en ære å få spille for Kongen. Da kan man uttrykke seg mer og bli mer inspirert.

– Fordi Kongen er der – du liker Kongen?

– Ja. Da blir det litt mer kontroll på menneskene, kort sagt.

– Akkurat som i eventyrene, du er Askeladden som kommer fram til Kongens slott?

– Ja.

– Når du sitter og hører på klassisk musikk, gjør det sikkert noe med deg?

– Jeg blir inspirert til å tenke på nye måte om annen musikk - når jeg for eksempel spiller pianomusikk, så kan jeg tenke på en annen måte på orgelmusikk også.

– Ikke et støvgrann av pop?

– Mest klassisk, særlig orgelmusikk, Bach er favoritt. Da kan jeg sitte og sammenligne forskjellige organister – hvordan de spiller, og hvordan jeg vil spille selv. Jeg tenker mye på de som har levd før. Men jeg hører også på Michael Jackson og litt gammel rock, Elvis Presley og slike. Jeg syns de har bra stemmer. Og så har de laget mye inspirerende musikk.

– Får du tid til noe annet enn å spille orgel?

– Ja, jeg har også tid til vennene mine, vi kan henge rundt litt i helgene og etter at jeg kommer fra øvelse. Og så har jeg to hunder, de går jeg tur med og ... ja, så blir det mer musikk, da.

– Hunder pleier ofte å hyle når de hører musikk, de hører sikkert noe annet i tonene, enn det vi hører – men hundene har du orden på?

– De går ofte og legger seg. Tidligere kunne de bjeffe litt, men nå har de sluttet med det.