Hvorfor skulle en ressurssterk gutt fra Oslo vest med livet foran seg velge å gå i kloster?
Jacob Dahl var 23 år gammel da han fortalte familien sin at han ville bli karteusermunk. Den unge mannen som fikk navnet Dom Filip, var Hans Fredrik Dahls bror. Mens broren Jacob fant Gud, fant Hans Fredrik Dahl sin ungdoms ledestjerne: Marx. Det overrasket mange da kulturradikaleren, den tidligere Dagbladet-redaktøren i 2006 gikk i sin brors fotspor og ble katolikk. Nå har historikeren utgitt Karteuseren, et utvalg av brorens skrifter som belyser ordenen Dom Filip ble i fram til sin død i 2018.
– Hva hadde broren din å si for at du selv kom til tro?
– Tja, sier Hans Fredrik Dahl.
Vi sitter på hver vår side av et kjøkkenbord, i en leilighet like ved Frognerbadet. På veggen bak Dahl henger en krans av pynteporselen, tallerkener med sirlige, små mønstre. Det er en grå høstdag som grenser mot vinter, og leiligheten er halvmørk, opplyst av noen små, enkeltstående lamper.
– Han var altså min storebror og jeg var lillebror.
Dahl ser framfor seg mens han tenker, og av og til opp på oss, når han kommer med en dirkekte henvendelse.
– Jeg vet ikke hva slags familie du har vokst opp i, men i en søskenflokk vil nok din posisjon ha noe å si. Han var en beundret storebror, og jeg: en litt vimsete lillebror som plutselig ble konfrontert med det faktum at han ville gå i kloster.
Tegn på tiltrekning
At Jacob i det hele tatt konverterte, kom som en overraskelse på familien. At han skulle gå i kloster, var en enda mer drastisk omveltning. Men nå, i ettertid, tenker Dahl at broren gikk inn i Den katolske kirke som svar på et kall som strakk seg lenger. Klosterlivet lå i kortene for ham.
Det kom ikke helt ut av det blå. Jacob hadde brukt et par år på å reise og orientere seg i klostervesenet. For den som ville se, fantes det tydelige tegn på at dette livet tiltrakk ham.
– I en familie dysser man gjerne slikt litt ned. Det er for tidlig, tenkte vi. Men så ble det alvor.
Misjonerer ikke
Det var cisterciensermunken som senere ble biskop, Willem Nicolaysen Gran, som oppfordret den unge Jacob Dahl til å oppsøke Karteuserne. Ordenen ble grunnlagt av St. Bruno i 1084.
Brorens beslutning om å gå i kloster gjorde ikke all verdens inntrykk på Hans Fredrik Dahl, som da var 17–18 år gammel. Men etter hvert kom valget til å bety stadig mer for ham.
– Jeg ble eldre, og nå er jeg ganske gammel. Gjennom et langt liv besøkte jeg ham, denne munken, to-tre dager hvert eneste år. Jeg deltok i hans liv; i messen, kirken, salmene, tidebønnene. Jeg fikk en forståelse for hans tro. Etter hvert ble forståelsen så dyp at det ble konversjon for min del også.
I boka skriver Dahl om hvordan Karteuserordenen ikke er misjonerende, noe som på sett og vis er et problem, fordi de i liten grad rekrutterer nye munker og nonner.
– Var din bror misjonerende overfor deg?
– Nei, nei, aldri. Ja, ja, kanskje – men nei.
Dahl ler.
– Jeg hadde glede av ham som bror. Jeg kunne legge fram mine problemer for ham og få svar. Kirkens svar var én ting, hans personlige svar det andre. Og nei, han var aldri misjonerende.
I ettertid har imidlertid Dahl fått høre at Dom Filip skal ha sagt det var en lykkens dag da broren kom til kirken. Men munken la aldri noen føringer overfor Dahl selv.
Bruddet
Å gå inn i en klosterorden innebærer klare regler for omgangen og kontakten med omverden. Da Jacob gikk inn i Karteuserordenen – først i Frankrike før han ble flyttet til Vermont i USA – fikk han likevel tillatelse til å skrive hyppigere hjem enn det som var vanlig for en novise.
– Det var fordi han var utlending, ble det sagt. Og kanskje også fordi bruddet med familien var voldsomt – ut fra vårt syn.
– Opplevde foreldrene dine valget hans som en avvisning?
– Det er vanskelig. Det er vanskelig, både personlig og historisk – det er mange eksempler på det – når en person i en familie sier at «jeg vil gå bak muren». At «jeg gifter meg ikke, skal ikke ha barn og dere skal ikke ha barnebarn.» Men mine foreldre lærte seg å forstå ham, og de fikk etter hvert et nært forhold. Fortvilelsen over å «miste ham» gikk over, og han fortsatte å være en framtredende skikkelse i deres liv, og i mitt.
Farvel forkost
For Dahl betød det mye å få legge de vanskelige tankene knyttet til tro fram for broren. Men i en hektisk hverdag med ekteskap, barn og foreldre – alt som Dom Filip var «skånet for» – og som falt på lillebroren, hente det nok at han tenkte «hva hvis også jeg hadde foretrukket å trekke meg tilbake?».
På en side hadde han sett på broren som et offer, som hadde gitt avkall på mye. Men da han engang reiste til Vermont med sin kone, utbrøt hun: «Han er heldig!»
– Han gav avkall på noe av denne verdens plager. Men det er klart, de får grå hår i klosteret også. For oss er det jo vanskelig å tenke seg ... Aldri mer kaffe! Farvel frokost! Et liv uten bacon og egg ... Det er et nøkternt, strengt liv. For oss er det jo et offer, men han ville nok avfeid det med et: «Nei, nei. Det går bra.»
Ydmykhet
Karteuserne er en av flere kontemplative, innadvendte ordener som følger Benedikts regel. De vektlegger en kombinasjon av ensomhet i cellen med fellesskap i kirken. «Kjærlighet og taushet», oppsummerer Dom Filip i boka. Men hva innebærer det?
– Jeg er vokst opp, som du sikkert er, med en tro på individet: Du fortjener, du skal være deg selv, du skal skape din egen skjebne og oppnå noe. Men denne individualiteten er ikke middelaldersk og ikke ur-kristen. Vi bukker under fordi vi møter veggen som individer. I tradisjonell kristendom står fellesskapet fremme på en helt annen måte. Å få det presentert, slik Dom Filip gjør, er tankevekkende.
– Hva tar du fra denne spiritualiteten inn i ditt eget kristenliv?
– Boka gir et veldig sterkt argument for ydmykhet. Ja, det er en dyd. Men hvorfor? Og hvordan skal jeg klare å leve opp til den dyden? Jeg tenker ofte på at jeg er oppdratt til ikke å være ydmyk. Jeg er oppdratt til å være flink, klare meg selv, dyrke en karriere.
For Dahl har det vært en vekker å lese sin brors tekster, i tillegg til cisterciensermunken Thomas Mertons bøker, som går inn i noe av det samme. Han forstår ydmykhet som en dyd ut fra hvor små vi er i den store sammenhengen.
– Tenk på hvor stort det evige er, i forhold til deg, som er nesten er ingenting. Denne store forskjellen kan jo få deg til å føle deg som et lite kryp. Som historiker tenker jeg på alle som kom foran oss og alle som kommer etter. Vi er så mange mennesker. Så jeg må konstatere, at selv om det jo ikke er noen populær dyd, ydmykheten, så utfordrer den meg.
– Har det fått deg til å ta andre valg?
– Uff, det er veldig vanskelig det du spør om. Jeg kan jo for eksempel prøve å si: «Ja, dette var jo en god bok», der jeg for 20 år siden ville sagt: «Sprøyt fra ende til annen!» Det er en villet ydmykhet. Men så er det dette med karakteren. Å virkelig være det, ikke bare ville det.
Ingen flukt
I Karteuseren er Thomas Merton sitert på ydmykhetens betydning for karteuserne. Samtidig sier han at denne klosterordenen, som han ikke selv tilhørte, også hadde en særegen stolthet og ærbødighet.
Dahl oppfatter dette som en stolthet over det kontemplative livet.
– De mener jo ikke at alle skal bli karteusere – hvordan skulle det gått med verden, da? Det er for spesielt interesserte, men de har en stolthet i at deres liv også har mening. Det finnes de som sier at det å leve bak muren er en flukt fra verden. Men slik er det ikke. Det har jeg fått se.
---
Hans Fredrik Dahl
- Født 1939.
- Norsk pressemann, historiker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo.
- Tidligere redaktør av Dagbladet.
- Har gitt ut en rekke bøker.
- Aktuell med Karteuseren på St. Olav forlag.
---