– Jostein Ørum er blant de beste

Vi lever i en tid der støy nesten konstant finnes som et umerkelig lydspor i bakgrunnen. Det forsterker for mange den uroen som romsterer på innenfra, og de mange ytre utfordringene som stadig setter agendaen for livet. Ikke rart mange lengter etter stillheten.

Steder for tilbaketrekning. Bøker om stillhet. Hjelp til å falle til ro i en verden som blir for hektisk og krevende. Et rom der sjelen kan finne hvile. Et åpent landskap for Gud. Jeg har ingen problemer med å forstå det. Selv om det ikke er min livsfølelse.

Mitt smultronställe – som svenskene vil kalle det – er ingen lysning i skogen eller en fjelltopp med utsyn over viddene. Mitt befinner seg på en eller annen kafé midt i sentrum av storbyen Birmingham. Og mitt forhold til retreat er mest preget av Bruce Springsteen: «No retreat, baby, no surrender», selv om jeg tror det skuffer en av mine aller beste venner.

Fra en side sett er jeg derfor kanskje ikke den rette til å anmelde Jostein Ørums bok Skjør stillhet. Eller kanskje jeg nettopp derfor er den rette.

Blant de beste

Jostein Ørum har siden debuten i 2012 gitt ut en ny bok (nesten) hvert år. Samtidig deler han ofte sine refleksjoner omkring tekster og tro i Vårt Lands spalter. For meg er Jostein Ørum som skribent og forfatter helt på høyde med Per Arne Dahl og Knut Grønvik; altså blant de aller beste.

Uttrykket skjør stillhet har han hentet fra beretningen om profeten Elia i Første Kongebok. Elia er på flukt og gjemmer seg i en hule. Her venter han på Gud. Det kommer både storm og ild, men Gud er ikke til stede i noen av dem. Det er han imidlertid i det som følger etter. I den nyeste bibeloversettelsen beskrives det som en skjør stillhet.

Det er denne skjøre stillheten Ørum vil sette oss på sporet av i denne boken. Den er skjør fordi det er så mye i vårt liv som truer stillheten. Men der vi finner den vil den gi en mulighet til å lytte til og oppfatte Guds stille stemme. Den stemmen som ikke trenger seg på oss, men venter på lydhørheten som stillheten skaper et rom for.

Tolv steder

Dette gjør han ved å fortelle om tolv konkrete steder, om de befinner seg dypt inne i Fjellskogen sør for Kongsvinger, der Hans Børli hadde sine hjemtrakter, et italiensk kloster, eller grotter gravd inn i fjellsider i Tyrkia. Jostein Ørum forteller små historier om sitt eget møte med disse stedene, om deres historie og om deres virkning.

Og for å si det igjen; dette gjør han mesterlig. Det er personlig, det er kortfattet, det er visuelt. Framfor alt klarer han å berøre sine lesere med ord og formuleringer. Hvem får ikke lyst til å oppleve Lindisfarne, Monastero di Bose eller Wadi el Natrum etter å ha lest disse beskrivelsene? Kanskje til og med en som trives best med storbyens konstante bakgrunnslyder?

Men det er ikke stedene i seg selv som framstår som viktige. Det er deres funksjon som steder for stillhet. Steder for å falle til ro. Steder der man kan komme avsides og hvile for noen dager.

På den måten blir de til veimerker som forteller oss om hvordan vi kan finne veien videre gjennom livet. De lar sine besøkende puste inn en fred som mange har vanskelig for å finne i sin egen hektiske verden.

Hjemme

I dette ligger deres styrke, men også deres fare. For om freden og stillheten hele tiden finnes på steder som må oppsøkes, forteller det kanskje at de ikke løser noen fundamentale problemer i besøkerens eget liv. Et sted kan være et tilfluktsted, men om ikke stedets stillhet kan bæres med seg videre i eget hjerte, blir det heller ikke noe mer.

Det er derfor fint at det tolvte stedet i Jostein Ørums bok rett og slett befinner seg på en liten ås, sør i Norge. Eller for å si det på en annen måte: Hjemme. For det er her livet leves. Det er her det kan prøves om stillheten bare er en flukt, eller om den er en livskraft for det gode livet.

Jostein Ørum skriver: «IKEA sier det enkelt i ett av sine slagord: Hjemmet er verdens viktigste sted. Hjemme har jeg et liv. Når ikke ankeret mitt er der, ender jeg opp med å drive rundt – som lite mer enn en evig gjest.»

Flere perspektiver

Faren ved en bok om stillhetens fortreffelighet og viktighet for det åndelige livet, er at det er en spesiell måte å være kristen på som framheves som den beste eller riktigste. Flere utsagn i denne bok trekker i retning av at det bare – eller i det minste hovedsakelig – er gjennom stillheten man virkelig møter Gud. Stillheten blir selve Guds sted i verden. «Uten stillheten mangler vi ofte rommet å ta imot Gud i.» «Bønner blir født i stillhet. Innsikter også. Visjoner fødes i det stille. Det begynner i stillheten.»

Dette kan være sant. Men det er ikke hele sannheten. Derfor er det fint at denne boken – i sin lovprisning av stillheten – også makter å holde fram det andre perspektivet. «Jeg kjemper ikke for et stille samfunn, men jeg vil gjerne ha litt stillhet i samfunnet. Jeg kjemper ikke for et stille liv, men jeg har tro på hva små doser av stillhet innimellom kan føre til.» Ja, hvem har ikke det?

LES OGSÅ:

• Jeg ser ikke før jeg tror det

---

Fakta:

---