Anmeldelser

Ikke forlat meg

Kan det være mulig å fylle en roman om å dø med så mye jubel? Beate Grimsrud lar hemmelig liv spire fram der alt ser ut til å gå i oppløsning.

Beate Grimsruds «Jeg foreslår at vi våkner» er anmeldt av Kari Løvaas

Mediepersonaen ­Beate Grimsrud kan gi inntrykk av å være en som forkynner livskunst som en selvovervinnelsens kunst, en kunst for den som er på vei opp, i tanke og kropp.

Vinner-typen, som tør å snakke om egen sårbarhet. Sommerprateren som har gått igjennom prøvelser, men alltid kommer ut sterkere og morsommere og ­lettere å like på den andre siden.

Kanskje jeg bare er misunnelig? På den drastiske humoren, som gjerne tar seg uttrykk i en slags tegneserie-estetikk, på one-­linerne som sitter som bokseslag, på optimismen, livsviljen, omnipotensen?

Lese eller ikke lese

Jeg klikker­ på print i pdf-en jeg har fått i min virtuelle postboks, her jeg sitter i Sverige og skal anmelde den norske versjonen av norsk-svenske Grimsruds siste roman.

Printeren må straks ­mates med nytt papir, som den setter i halsen. Etter at jeg ved hjelp av en youtube-video har åtgärdat problemet, fortsetter printeren sin emnesomsetning uten å protestere helt til side 390, da displayet begynner å blinke out of ink, og jeg, som er en langsom leser, lurer på hvordan jeg skal rekke å tygge meg gjennom dette manuset som jeg nå innser er på over 500 sider, hvordan jeg skal rekke å levere en anmeldelse før sperrefristen, hvordan jeg skal rekke å lese alt jeg vil lese før jeg skal dø?

Og jeg tenker videre: Er det lese vi skal gjøre­ mens vi lever, lese om ­andre som lever, lese om andre som dør? Å lese eller ikke lese, det er spørsmålet, leser jeg senere i Grimsruds roman. Det handler om en konvolutt som har seilt inn gjennom hovedpersonen ­Vildes dørsprekk, en konvolutt med prøvesvar fra siste mammo­grafiundersøkelse.

Men før jeg kommer så langt, tar jeg den store manusbunken ut i sola, og begynner å lese, ­akkompagnert av fuglenes øredøvende, våryre jubel. Igjen foregriper jeg i tankene noen av denne­ bokas mange spørsmål: Jubler fuglene, eller er det en menneskelig projeksjon?

Nei, men det er klart de jubler, tenker jeg, og tittelen Taus vår faller ned i hodet mitt, som en mulig umulighet, før jeg leser om den lille jenta Vilde som har funnet seg et hi under trappa, der hun sitter i verden, beskyttet mot verden, med gullpennen hun har stjålet fra sin mor, som har arvet den fra sine foreldre, eventyr-fortellerne:­ «Nå er enda et øye på plass, og streken som trekker grensen mellom dyrets kropp og alt som ikke er dyr. Det andre … det som er utenfor … alt som ikke er dyrekroppen. Det kan være det hvite papiret. Men også henne selv …»

Uten grenser

Vilde er som en liten skapergud, en demiurg der under trappa, og jeg tenker på den polske forfatteren Bruno­ Schulz, som i novellen «Geniets­ tidsalder» framstiller sin kunstnergjernings urscene: Et barn stasjonert på gulvet med tegnesaker foran en søyle av ild full av skapninger det er opp til ham å forløse.

Fra time til time blir synene flere og mer intense, endeløse prosesjoner av halvferdige skapninger flommer mot ham, «som i Noas dager». Barnet­ kan ikke jobbe fort nok; det blir en opphopning og trengsel på rommet hans, hvor skapningene stopper opp, vrinsker og sparker bakut av utålmodighet.

Bruno Schulz tenkte om ­virkeligheten som en «substans» som befinner seg i en tilstand av stadig gjærende, spirende, hemmelig liv. Alt svømmer over sine grenser, forblir i en form bare en kort stund for straks å overgi den. Livet består i forbruket av et uendelig antall masker, som er til for spøkens og lekens skyld. Kunsten virker i det førmoralske,­ før ideer og vurderinger har stivnet­ til faste­ former, kategorier, dommer.

Vilde tegner en rev og en rotte, og hun blåser de små krypene tre ganger i ansiktet, som om hun «fornekter sine små skapninger», men nei, ut i verden smetter de to dyrene, samtidig som gullpennen forsvinner mellom alt annet overflødig og ubrukelig­ under trappa. En hemmelig gullpenn som en skatt der inne blant alt det de voksne definerer som søppel.

Men Vildes mamma har bøyd ­hodet ned og inn i barnets verden, med to mektige vuggende­ bryster. Blekkhuset velter og sammen ser de «hvor uforutsigbart vakkert det er når blekket renner utover. Den svarte­ fargen liksom svømmer ut i ­papirets hvite hav. Som om den hadde en helt uformelig kropp uten grenser mot det andre. Den svarte fargen svømmer og sluker andres grenser …­ svart svelger­ hvitt. Det er kunst, det kunstige i verden, grenseløst … Skremmende vakkert.»

Død gjennom dørsprekken

Kan det være mulig­ å fylle en roman om å dø med så mye jubel? Jeg tenker på dette når jeg tar med den umulige papir­bunken som er Beate Grimsruds Jeg foreslår at vi våkner med i senga.

Papirbunken som jeg måtte samle sammen fra hagens alle hjørner og kirsebærtreets greiner etter vindens framfart da jeg bare var inne en tur etter en kopp kaffe.

Jeg våkner ut på natten med et ark over ansiktet, og med lyden av en skrapende penn i ørene, denne pennen som liksom bare går og går, og som jeg mistenker er Grimsruds måte å leve på, hennes måte å dø på.

Det er nemlig døden som har seilt inn gjennom dørsprekken i det voksne barnet Vildes liv. Skygg­ene på røntgenbildene som viser seg å være aggressive kreftceller som vil spise opp og oppløse de grens­ene mot det andre, denne kroppen som er Vildes, fra innsiden. En kropp som nekter og nekter å gi etter, men innhentes igjen og igjen.

Ved endt lesning kjenner jeg meg mørbanket, men vet at den smerten teksten handler om ikke kan oversettes til ord. Selv har jeg erfaring med smerte som går over, migrene. Den eneste grunnen til at jeg kan utholde den smerten, er at jeg vet at den går over. Så lenge den pågår, er jeg ensom, et negativ, et nei.

Ligger over toalettskålen og spyr og spyr, disse konvulsjonene fra en kropp i krig med seg selv. Ansiktet i speilet forteller: ingen hjemme. Og likevel, et sted i meg vet jeg at det går over, ­venter jeg på at det skal bli bedre. Skulle jeg holde ut en smerte jeg ikke visste eller trodde skulle opphøre? Er det mulig å leve uten håp? På et tidspunkt sier legene til Vilde: «Det er ikke mer igjen for deg å forstå og hente ut av smerten. Den ødelegger bare. Nå skal den behandles med det sterkeste vi har.» Men Vildes penn slutter ikke å skrape.

Bånd som blir

Midt i sin sykdom, har Vilde ­kapasitet til å tenke at hun befinner seg øverst i næringskjeden, at hun bor i en velferdsstat som tilbyr den beste og dyreste behandling man kan tenke seg, helt gratis, at hun er «heldig», og at hun kanskje er det på bekostning av andre mennesker og andre arter.

Det er jo ideer om rettferdighet og mening som gjør det mulig for Vilde å tenke slik, ideer som skjebnen ikke alltid tar hensyn til. Når Vilde får beskjed om spredning til skjelettet, innser hun at denne beskjeden er noe hun ikke har kunnet­ forberede seg på: «Tar man høyde for ikke bare statistikk, men også magi, kjærlighetsytringer, tilfeldigheter, indre styrke, ytre styrke … tegn … flaks … fortjeneste eller rettferdighet … så kan det ikke føre til dette.»

Før eller siden vil vi alle bli «rammet», som det heter, og vi vil ikke være forberedt. Men det som gjør at Vilde ikke dør av skrekk, er at det finnes mennesker rundt henne. At hun har familie og venner som bryr seg om henne, og som hun ikke vil forlate. Dette er også det eneste «velferds­apparatet» ikke kan bidra med. Med maskiner og medisin kan kropper langt på vei reddes, men ikke fra ensomhet.

Det som jeg sitter igjen med etter å ha lest denne­ boken, er båndene. Vildes venner som er der, og som lager en sirkel rundt henne. De som hun dikter med og dikter for, de som lever nær latteren, som henne selv, og som hun ikke vil forlate, slik hun selv også ber illusjonen om ikke å forlate henne.­ Rotta og reven, realisten og surrealisten, de ­behøver hverandre.

LES OGSÅ:

Anmeldelse av Ingrid Tørresvolds debutroman

Lettlestbøker er kompliserte saker

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser