Claussen kaller det et essay, originalt nok. Men dette er ikke påstående tekster om Markusevangeliet, det er ikke teologi og boka har ikke selvfølgelig plass i hylla for «oppbyggelig» litteratur. Markusmeditasjonen 1 & 2 ferdes rastløst mellom bibeltekstene og tar med seg spørsmål og digresjoner underveis.

Uten duft av forfatterskole

Romanforfatteren, poeten og essayisten Morten Claussen er av dem som skriver rett på og uten duft av forfatterskole - en av våre sentrale diktere, vil svært mange si. Tekstene henter substans fra sjelens og naturens jordsmonn – det handler om ikke å la seg stanse før de evige og overordnede spørsmålene har funnet form. Den kjennes, og den kjennes godt. James Joyce, Samuel Beckett og Franz Kafka klinger i bakgrunnen et sted her, forfattere han har skrevet nytenkende essays og artikler om.

Det prosaiske og poetiske evangeliet

Markus-evangeliet er det eldste av de fire evangeliene, og er det som beskriver de dramatiske hendelsene rundt Jesus helt inn. Det er regnet som det mest prosaiske, det «saklige» – Claussen ville kanskje ha lagt til: Det poetiske, i sin knappe, konsise form. Det er konsentrert og peker framover mot «kunst og kortromanen i vår kulturkrets». Som han skriver: «Evangeliets teologiske og historiske elementer er uatskillelige fra dets kunstneriske og episke kvaliteter, oversatt fra en rekke sjangre i tiden – først og fremst Det gamle testamentet».

Dette er «prosjektet», han kjenner etter hvordan Markus-evangeliet har angitt grunnlaget for nye og nyere fortellinger – hvor ligger det som sprenger? – og hvorfor skyver noen tekster og noen ikke, sivet til side så vi ser bedre, hører bedre, leser bedre?

Teksten lyder – Markus 12, 37: «David selv kaller altså Messias for herre; hvordan kan han da være Davids sønn?». Claussen parerer: «I denne urfortellingen, det første skjønnlitterære kunstverket i vår tradisjon, er hovedpersonen ordene, han er fortellingen, Ordet, fremført som Guds sønn og ord, som er trukket ut av en lang forutgående tradisjon, de jødiske skriftene, fortellingene, profetiene, som forutsetter en Messias, Hans komme, en ny jødisk konge, en ny kong David. En fortsettelse fremstilt som et brudd, et brudd som ikke uttales, tilsynelatende en Davids sønn.»

Den Hellige Ånd

Jeg opplever at Claussen bringer inn et nytt blikk her. Og likevel holder han en undrende avstand så det ikke kludres til. Baudelaire hevdet – riktignok i forbindelse med kritikerrollen – at et kunstverk skal møtes med et nytt kunstverk, ikke med påstander og gammel lektoral viten. Det er naturligvis (nesten) uoppnåelig. I hvert fall med Bibelen på bordet. Men det er der – Claussen strekker det, og vet hvor grensen går.

Les for eksempel hvordan Claussen skriver om dette utdraget fra Markus 1, 8: «Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd»: «Ånden er fremstilt som selve fortellingens drivkraft og sender Jesus Kristus fra bredden av Jordan ut i ødemarken, forårsaker fremdriften i fremstillingen og forløpet til hovedpersonen, er hans vilje overført fra Guds vilje. Helt ut ubegripelig, men vi vet godt hva en due er, hva himmelen er, helt konkret, mens trekkfuglens flukt er mer komplisert og magisk, for ikke å snakke om dens orienteringsevne her i den store verden».

Ild i pennen

Bibeltørke er en kjent kristen tilstand. Det betyr at vi har hørt bibelfortellingene så mange ganger at vi sitter igjen bare med dårlig samvittighet. Verk som Markusmeditasjonen 1 & 2 kan være med på å løfte oss ut av en slik bibeltørke.

Gud er et «rom» som gjør det mulig å fatte Gud, hørte jeg én gang. Poenget var at Gud fattes ikke i et rom uten at poesien er der. Ikke det lille diktet, men poesi i den store betydningen, det rike språket og den forståelsen som rommer alt. Tenk bare på Bachs kantate Es ist genug, Pendereckis Lukaspasjonen og Pärts Miserere – her er det ikke lange veien inn til «ordet». Det vet den som har prøv.

Mye dør med tiden. Men Claussen er standhaftig, han har ild i pennen og tviler ikke på at tekstene lever. De lever så lenge de evner å slå sprekker i det selvfølgelige. Det viser han.