Han skrev reiselitteratur som ikke skulle gi reiselyst

– Tekstene hans er ikke akkurat kanoniske, men som fenomen er Alfred Schwede kjempespennende, sier Andreas Benedikt Jager.

Han er litteraturviter og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, og er nå aktuell med en monografi om forfatterskapet til Alfred Otto Schwede (1915-1987).

Schwede virket under et regime der både trykke- og ytringsfriheten, så vel som reise- og religionsfriheten, var sterkt innskrenket. Mot alle odds gjorde han suksess med bøker om Skandinavia, Jesus og Lars Levi Læstadius.

Anslag tyder på at bøkene hans solgte så mye som 1,4 millioner eksemplarer.

– Han er en helt bortgjemt skikkelse, men var en av DDRs mest leste forfattere, konstaterer den tysk-norske forskeren.

Schwede møter en lokal samisk familie, og forteller om det i Lappländisches Tagebuch. Foto: Evangelische Verlagsanstalt

Mer enn pilegrimsberetninger

I boken forsøker Jager å svare på hvordan dette var mulig, og særlig reiseskildringene til Schwede er interessante, mener han.

Her settes mange av problemene med de østtyske rammebetingelsene på spissen. For i DDR var reising strengt regulert. Å krysse yttergrensen til DDR ulovlig, var en straffbar handling. Og hvis du fikk lov til å dra ut, men ikke vendte tilbake, kunne familien din hjemme regne med represalier.

Men østtyske forfattere publiserte et uforholdsmessig stort antall reiseberetninger, påpeker Jager, og bemerker at dette var mye mer enn «pilegrims-beretninger» fra Sovjet og andre kommunistland.

Et overraskende stort antall tekster handlet om det som på DDR-språket het 'det ikke-sosialistiske økonomiske område' eller 'det kapitalistiske utland'.

Og slike tekster skrev Schwede. Han publiserte fra 1959 til 1978 til sammen syv reiseskildringer, hvorav fem beskrev Skandinavia.

LES OGSÅ: Reiseguidene har ikke endret seg mye siden middelalderen

Skrev om prostitusjon i Sverige

– Hva er fellesnevnerne for denne litteraturen?

– Vi må skille mellom hvilke land det reises til. Å reise innenfor østblokken var noe annet enn å reise til det kapitalistiske utland. Schwede reiste også til Cuba, og skrev en bok derfra. Men det spennende ved bøkene fra Skandinavia, er at de måtte oppfylle en rekke krav: Tekstene måtte på den ene siden være litt fordømmende. På den andre siden kunne de ikke være for fordømmende. Når Schwede skrev at det var fint på et sted som Gøteborg, viste han også at svenskene hadde sine problemer, som prostitusjon og arbeidsledighet.

Å peke på negative sider ved reisemålet er mindre vanlig i klassisk reiselitteratur, påpeker Jager.

Samtidig var dette viktig for å tilfredsstille hjemmepublikum og sensurinstanser: Vesten skulle ikke fremstå for forlokkende. Schwede gikk imidlertid ikke så langt som sin kollega Hermann Kant, som var en av toppene i den østtyske forfatterforeningen.

Kant besøkte også Sverige, og skrev om hvordan han trasket rundt på bilopphoggingsplasser og blant narkomane i Stockholm.

– Kant hadde en helt annen posisjon i det litterære kretsløpet, og måtte derfor være mer fordømmende og ideologisk. Hos Schwede finnes også ideologisk stoff. Men han skrev gjerne om ting som kunne tolkes som en allmenn humanistisk sosialisme, eller som overlappet med kristen nestekjærlighet, sier Jager.

En outsider i DDR

Det siste var ikke tilfeldig. Schwede var ordinert prest. I 1961 forlot han yrket for å forfølge et forfatterkall.

Dette gjør ham desto mer bemerkelsesverdig. Han ble gitt ut på et konfesjonelt forlag, Evangelische Verlagsanstalt, og bøkene ble derfor ikke distribuert i de vanlige bokhandlene, men solgt i kirkens bokhandler. Alternativ måtte man bestille dem. Det ble ikke reklamert for bøkene, og Schwede mottok ingen litterære priser.

Han rettet seg mot et publikum av fromme og religiøst interesserte mennesker, og ble slik en outsider selv blant DDR-forfatterne. Han falt mellom alle stoler, bemerker Jager.

Og Schwede var verken en utpreget systemtro, eller systemkritisk forfatter. Prenzlauer Berg-scenen, altså det regimekritiske kunstnermiljøet i Berlin, skal ifølge et utsagn ha vært som «en torn i øyet» for Schwede.

Materialet til bøkene sine fant han på tre hold: Religiøs tematikk, berømte personligheter, og Skandinavia – helst Nordkalotten. I et brev til en nær medarbeider ved forlaget skrev han lett selvironisk: «Jeg skulle gjerne gjort 'noe annet' iblant, men jeg kommer alltid tilbake til seler og hundesleder.»

LES OGSÅ: Mange kristne sto først i kampen mot regimet i DDR. Men noen prester lukket døra for aktivistene

Læstadius

Forskeren ble oppmerksom på Schwede da han ga ut boken Norsk litteratur bak muren, belyste hvilken norsk litteratur som ble oversatt og distribuert i DDR. Schwede var en av dem som forlagene brukte som sakkyndig i forbindelse med at de vurderte hvilke boktitler som var verdt å gi ut – og ikke minst hvilke som var mulig å gi ut.

Det var utstrakt selvsensur i DDR, i det ingen forlag ville risikere å legge ned store ressurser i en utgivelse som aldri ville slippe forbi sensuren.

I lys av Schwedes rolle som sakskyndig, som en forfatter med en enorm produksjon, men også som oversetter av nordisk litteratur – inkludert finsk – mener Jager det er nærliggende å konkludere med at Schwede har preget bildet av Skandinavia i DDR.

Forfatteren hadde studert teologi og nordisk filologi i Leipzig på 1930-tallet, og oppholdt seg lang tid i Sverige i samme tiår. Hans spesialitet ble historiske, biografiske romaner med religiøse motiver, der Lars Levi Læstadius. Der Lappenprophet (1954), var hans debutroman.

Schwede skrev siden om blant annet Olavus Petri, Gustav II Adolf, Nathan Söderblom, Lars Hætta, N.F.S. Grundtvig, Kaj Munk, Hans Egede, Søren Kierkegaard og Carl von Linné.

LES OGSÅ: Test deg selv – Bist du ein Berliner?

Pragmatiske

Ifølge Jager sperrer mange øynene opp når de får vite at det fantes kristne forlag, og ble gitt ut kristen litteratur i DDR, der en svært religionskritisk holdning preget politikken. I ettertid har denne litteraturen stått lavere i kurs enn øvrig DDR-litteratur. Dette var oppbyggelig litteratur som fulgte et fast skjema, som holdt på en klassisk, realistisk fortellermåte, og neglisjerte utfordringene fra en modernistisk skrivestil.

– Hvorfor ble bøkene hans tillatt i DDR?

– Fordi myndighetene var pragmatiske. De visste at hvis de gikk for hardt ut mot kirken, førte dette bare til problemer. Og sensurdokumentet om Lars Læstadius-romanen forteller en del om dette: Her kommenteres det hvor kjedelig og hvor 'feil' den er. 'Men vi når aldri disse, vi kan ikke overbevise dem, så la dem få ha det. De er ufarlige', lyder argumentasjonen.

2. verdenskrig

Schwede var imidlertid ikke alene om å ha interesse for det nordiske, bemerker Jager, og minner om at Keiser Wilhelm II pleide å feriere i Norge, og at det nordiske hadde en særskilt aura under nasjonalsosialismen.

– Nordnorge-entusiasmen hadde tidligere hatt en bismak av germanske storhetsdrømmer. Disse ideologiske nyansene er ikke til stede hos Schwede, men jeg har funnet mye naturromantiserende i tekstene hans.

– Hva fikk han ut av det selv, av å reise og å skrive?

– Det er ulike ting å si om det. I 1940 var han i en kortere periode i Norge som okkupasjonssoldat. Dette har han nok fortiet for mange siden. Han hadde mange skandinaviske venner, og var en utrolig flink nettverksbygger. Men 2. verdenskrig ble en traumatiserende opplevelse for ham, og gjennom forfatterskapet, og oversettelsene, ser han på seg selv som en brobygger, en fergemann som transporterer noe mellom forskjellige kulturer, og skaper forståelse.

Også presteyrket var viktig: Schwede sa i intervjuer at han så skrivegjerningen som en form for sjelesorg, at han tenkte på de som var syke, og håpet at de kunne finne glede i bøkene hans.

– Også var han en DDR borger, som forsto godt at han hadde sin nisje i akkurat dette systemet. Jeg tror han var helt klar over at hvis han hadde reist til Vest-Tyskland, ville han ikke hatt noen sjans til å slå an.

LES OGSÅ: 30 år siden murens fall – slik var livet i DDR

Balanseøvelser

Reisefrihet var den store parolen da muren falt i 1989. Før dette var litteraturen en form for kompensasjon. Den gjorde det mulig å «reise i hodet». Schwedes bøker var rikt illustrerte. Og særlig før fjernsynet ble allemannseie fra 70-tallet av, var dette viktig.

Ved å slippe til denne litteraturen, kunne myndighetene 'lette litt på trykket', istedenfor å skape mer misnøye, forklarer Jager.

Men den ble bare akseptert innenfor visse rammer.

– Men tekstene hans er i de fleste tilfeller balanseøvelser. Han sjonglerer med flere baller i luften, slik at leseren alltid vil få noe som tilfredsstiller begjæret etter noe eksotisk, men samtidig skulle tekstene leses som en anerkjennelse av den østtyske staten. Og hos Schwede er det veldig tydelig: Han må alltid komme tilbake.

Jager mener Nordeuropa ble «et lengsels- og frihetsrom» for Schwede. Men bøkene avsluttes alltid med hjemkomst til Rügen og Sassnitz.

– Slik skulle det aldri oppstå noen tanke om at det var bedre utenfor DDRs grenser, avslutter Jager.

---

Alfred Otto Schwede

• Forfatter som virket i det gamle Øst-Tyskland. Ble en viktig formidler av skandinavisk kultur.
• Schwede studerte teologi og nordisk filologi i Leipzig på 1930-tallet og oppholdt seg lang tid i Sverige i samme tiår.
• Spesialiteten hans var historiske, biografiske romaner med religiøse motiver. Han skrev også reiseskildringer og virket som oversetter.
• Lars Levi Læstadius. Der Lappenprophet, var hans debutroman og ble gitt ut i 1954. Schwede skrev også om blant annet Olavus Petri, Gustav II Adolf, Nathan Söderblom, Lars Hætta, N.F.S. Grundtvig, Kaj Munk, Hans Egede, Carl von Linné og Søren Kierkegaard.
• Andreas Benedikt Jager har publisert en ny monografi om forfatterskapet til Schwede (LIT Verlag, 2019)

---