Guds gründere i pinsebevegelsen

Lyden av nettverksbygging fyller en villa på Frogner. Det er summingen av samtaler hvor nyttige bekjentskaper blir skapt. Glass klirrer og visittkort bytter hender, når Skaperkraft arrangerer møte for bidragsyterne sine.

– Vi kristne har ofte vært opptatt av å kommentere våre tap og feire våre nederlag. Men det vi kan gjøre er å påvirke hvordan samfunnet skal se ut i 2040, sier Filip Rygg. Han er pinsevenn og leder for den kristne tankesmia, som på mange måter illustrerer en økende tendens i kristen-Norge: tendensen til å se næringsvirksomhet og entreprenørskap som en naturlig forlengelse av kristentroen.

– Tendensen er nok spesielt tydelig i pinsebevegelsen, sier Steffen Stensrund.

I den ene hånda holder han et glass rosa, alkoholfri pønsj. Den andre fisker frem et visittkort fra dressjakka. Det forteller at han er økonom, og underviser ved Hauge School of Management, men ikke at han også er pinsevenn med bakgrunn fra Oslo Kristne Senter. Tankesmia har medlemmer fra mange kristne trossamfunn. Men på steder hvor en snakker om kristen tro og næringsvirksomhet om hverandre, er pinsebevegelsen påfallende ofte representert.

– Vår oppgave er å velsigne mennesker vi treffer på. Da er entreprenørskap et fremragende verktøy, sier Stensrud.

– Det er jo ikke en innadvendt bevegelse, sier Daniel Siraj, pinsevenn som leder et stort boligutviklingsselskap.

– Det er en bevegelse som handler om ekspansjon, både i lokalsamfunn og på misjonsmarken. Og om å bygge stort. I pinsebevegelsen er det rom for å lykkes og bli rik. Så finnes det også eksempler på at det har gått helt galt, så det er viktig å også mane til en viss moderasjon, sier Daniel Siraj.

LES OGSÅ: Inga Marte Thorkelsen hylles for bønnen hun ba på «Bønn for Oslo»

Sentrum/høyre

Skaperkraft er eksponent for en økonomisk politikk som ligger litt til høyre for sentrum i norsk politikk. For eksempel vil man oftere kunne høre tankesmia ta til orde for at vi må forbedre vilkårene for privat gründervirksomhet, enn vi vil høre at de tar til orde for sterkere sosiale velferdsordninger. Selv om begge ståstedene kan – og har blitt – argumentert for på bakgrunn av et kristent verdisyn.

Flere steder løftes koblingen mellom entreprenørskap og kristendom frem, særlig arven etter Hans Nielsen Hauge: De siste årene har kristne næringslivsledere møtes på Hauge-seminaret i Fosnavåg på Sunnmøre. Og på den kristne NLA Høgskolen i Oslo kan unge blåruss gå videre til studier i økonomi og administrasjon «inspirert av arven etter den norske gründeren».

– I noen miljøer har de ikke snakket så mye om at det å skape bedrift også kan være en måte å gjøre noe for Gud, sier Filip Rygh.

Han tror denne måten å tenke om skjæringsfeltet mellom tro og samfunn nå brer om seg, kanskje særlig på bibelskoler og i pinsemenigheter.

– Vi gjør urett mot unge troende dersom vi snevrer inn Guds rike til kun å handle om fulltidstjeneste for en menighet. Jeg vil tvert imot se flere kristne samfunnsdebattanter og bedriftsledere. Der har jeg en klar agenda, sier Skaperkraft-lederen.

– Du ser er klar forbindelse mellom egen tro og politisk ståsted. Mener du det teologisk problematisk å være kristen og sosialist?

– Nei, for Kristi kropp har alltid vært mangfoldig. Ingen ser alt, alle ser stykkevis og delt. Men jeg vil oppfordre alle som har ideer til å gjennomføre dem. Og ikke bare skape bedrift, men være best på det.

LES OGSÅ: Pinsevenner sløyfet prat om enhet – snakket i stedet om «brente barn» i plenum

Arbeiderbevegelse

«Pinsevenner tenker størst», kunne vi lese her i avisa 6. januar, da pinsemenigheten i Kristiansand åpnet sitt nybygg til 600 millioner kroner. Lignende gigaprosjekt er på tegnebrettet flere steder, blant annet hos pinsemenigheten i Ålesund. De vil bygge et 20 etasjers hotell og den største konferansesalen mellom Bergen og Trondheim.

Denne kulturen for å tenke stort – og satse på at det ordner seg med Guds hjelp – hvor kommer den fra?

– Det er nok ikke forsket særlig på dette, sier Tor Edvin Dahl. Forfatteren vokste opp på 50- og 60-tallet, i pinsemenigheten Salem på Grünerløkka i Oslo. Han har senere skildret miljøet i flere av bøkene sine, blant annet Guds tjener som han ble nominert til Nordisk råd litteraturpris for i 1974.

– Man ville reise bygg til Guds ære. Det trengtes penger, så da var man takknemmelige for gründerne, sier Dahl.

Det er lett å tenke at pinsebevegelsen, fordi den var en folkelig bevegelse som slo inn over de største byene i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men det er sant å si ikke helt lett å sette fingeren på hvordan forholdet mellom fagbevegelsen og pinsebevegelsen var på begynnelsen av 1900-tallet. It's complicated, sier man om slikt nå til dags.

– At pinsebevegelsen har røtter i arbeiderbevegelsen er både sant og ikke sant. I byene var nok middelklassen tidlig inne i bildet. De oppførte seg korrekt, de var var velkledde og dannede. Men forholdet til penger var preget av en holdning om at vi er pilegrimer her på jorden og at vår verden ikke er her, sier Dahl.

Da den sosialistiske arbeiderbevegelsen kom til Norge på slutten av 1800-tallet kom den tidlig på kant med statskirken. Nils Ivar Agøy, teolog og historiker ved Høgskolen i Sørøst-Norge, mener det henger sammen med at klassekampen ble importert fra Tyskland, og derfra bar den med seg en krass kritikk av kirkens økonomiske og politiske rolle som ikke traff her til lands, men som arbeiderbevegelsen likevel importerte nokså ukritisk.

– Derfor hadde menighetene som stod i opposisjon til statskirken en viss appell i arbeiderklassen. Det handlet om kulturell identitet. På den annen side hadde noen pinsemenigheter en teologisk begrunnet skepsis til fagbevegelsen, og mente fagorganisering var som å alliere seg med et av dyrene i åpenbaringen, sier Agøy, og fortsetter:

– Men arbeiderbevegelsen hadde mange komponenter. Det var det politiske arbeidet som ble til Arbeiderpartiet, så var det fagbevegelsen og kooperasjonen. Så det var nok mange pinsevenner som stemte på Arbeiderpartiet, selv om de ikke kunne tenke seg å ta verv i fagbevegelsen.

LES OGSÅ: Appen «Welcome!» skal gjøre hverdagsintegrering enklere – hentet til Norge av Skaperkraft

Distanserte seg fra den verdslige verden

Idealet var nøysomhet. Samtidig har det alltid vært gjevt med kommersiell suksess i Pinsebevegelsen, mener Tor Edvin Dahl.

– Det var gjevt med god økonomi, forutsatt at man ga til menigheten. Så ble det gjevt å gå pent kledd, men det skulle ikke være noe snobberi, for da fjernet man seg fra den rette vei som fører til himmelen. En var på sett og vis både interessert og ikke interessert i penger, sier Dahl, som selv vokste opp i en familie med «fine serviser og fine ting, men uten snobberi».

Vi har kommet til mellomkrigstiden. Det var da pinsebevegelsen «tok form og særtrekk», mener Tor Edvin Dahl, blant annet ved at de forsøkte å holde størst mulig avstand til politikken. De nektet militærtjeneste, og distanserte seg på mange måter fra den verdslige verden. Dette idealet blir brutt etter andre verdenskrig, da en ledende pinsevenn som Martin Ski gikk inn i KrF og begynte å verve andre pinsevenner.

– Da blir pinsevennene mer politiske. I distriktene kunne mange være aktive både i pinsebevegelsen og Arbeiderpartiet. Det var sågar enkelte pinsevenner som sympatiserte med Sosialistisk folkeparti. Men abort- og Israel-spørsmålet har alltid har vært viktig for pinsevennene. Mange har valgt parti på bakgrunn av de sakene, det har nok skapt en dreining i konservativ borgelig retning. Men her er det lite forskning. Det er i grunnen underlig at det ikke er forsket på pinsebevegelsen i Norge, sier Dahl.

En ringerunde til forskere på kristne bevegelser bekrefter inntrykket: Det er forsket lite på hvilke ideologier, partitilhørighet eller yrkesvalg som har gjort seg gjeldende i pinsebevegelsen. Men selv om det ikke finnes god empiri, gir ekspertene uttrykk for at de tror pinsebevegelsen har hatt et spesielt godt feste blant håndverkere og forretningsdrivende – folk som skaper sin egen arbeidsplass. Dermed tar bevegelsen dermed i stor grad del i velstandsøkningen i etterkrigstiden, noe som kan bidra til å forklare en ideologisk høyredreining.

LES OGSÅ: «Det er ikke mindre kristelig å løse arbeidsledighetsproblemet enn å hjelpe en tigger»

Sosial mobilitet

Det finnes ingen landsomfattede organisasjon som samler pinsebevegelsen i Norge. Enhver menighet styrer seg selv. Slik hadde det seg at unge ugifte par som hadde blitt gravide måtte bekjenne sin synd foran menigheten, dersom de hørte til i området rundt Ringerike. Om de derimot var fra Akershus eller Hedmark, mente menigheten at paret var effektivt gift. Så var det ikke noe mer å bale med.

Det er i hvert fall slik John-Willy Rudolph husker det.Som 14-åring kom han i 1956 fra Japan til Norge, sammen med sine misjonærforeldre, som jobbet i flere pinsemenigheter på Østlandet.

– Det gikk en del slike underlige skiller, som jeg tror kanskje hadde å gjøre med hvor nær de forskjellige menighetene var arbeiderbevegelsen, sier Rudolph, nå pensjonist, tidligere forfatter som også var leder for rettighetsorganisasjonen Kopinor.

Han kom til Norge og inn i den norske pinsebevegelsen på 50-tallet. Siden mener han å ha sett at den, parallelt med velstandsøkningen i Norge, har tatt en markant høyredrening – mer markant enn samfunnet forøvrig. En forklaring kan være at klassereisene har kommet raskere til pinsevennene, fordi troen har langt strenge føringer for livsførselen deres.

– En rekke studier har vist at vekkelsesbevegelser fører til enorm sosial mobilitet. På 50-tallet ser vi at andre- og tredjegenerasjons pinsevenner har en enorm sosial mobilitet. De har vokst opp med foreldre som ikke drikker, og som ikke bruker penger på sigaretter, ukeblader, kino eller teater – og som derfor har penger til overs. På 60-tallet strømmer nyutdannede pinsevenner, som ikke er redd for å se suksess som en velsignelse, ut i næringslivet.

LES OGSÅ: Søsteren er blant lederne i Filadelfiakirken – broren er sjef i Human-Etisk forbund

I 1938 forsøkte gartneren og lekpredikanten Hans Lindal å få Indremisjonsselskapet, hvor han jobbet, til å begynne å holde andakter på industriarbeidsplassene. Det fikk han ikke gjennomslag for. Nei vel, tenkte Lindal og tok saken i egne hender: Han brøt med Indremisjonsselskapet og startet Norges Kristne Arbeideres forbud i februar 1939. I dag ledes organisasjonen av Jan Rudy Kristensen, frelsesarmesoldat, pinsevenn og tidligere pinsepastor. Han har sett at koblingen mellom arbeiderbevegelse og kristendom har blitt svekket i enkelte karismatiske miljøer.

– I den klassiske pinsebevegelsen var det ikke uvanlig at fagforeningsledere også var med i menighetsledelsen, sier Rudy, og sier han opplever at alle fortsatt er velkommen uavhengig av politisk syn i menighetene har selv kjenner til.

– Men de siste 20 årenes karismatiske strømninger har brakt inn understrømmer av mer radikal amerikansk høyrepolitikk, noe som blant annet preger hvordan man ser på forvalterskap. Mens man før betalte sin skatt med glede, handler det i disse kretsene mer om å være sin lykkes smed, sier Kristensen

Utviklingen preges av en blind tro på «ordet» i seg selv, mener Kristensen.

– Deler av den karismatiske bevegelsen har trodd at Jesus alene var løsningen, en tro på at evangeliet vil løse alt i seg selv, uten politisk og sosialetisk analyse og samarbeid med andre trosretninger. Vi må samarbeide med alle og bruke troen til å jobbe for rettferdighet.

LES OGSÅ: Synet på alkohol og sex avgjør om du er politisk korrekt i kirken

Hans Nielsen Hauge som pynt?

Vi nærmer oss vår egen tid, hvor kristne næringslivsfolk i kan komme sammen og snakke om sosialt entreprenørskap og etisk eierskap, for så å sømløst å dreie samtalen over til pinsekirkenes nye byggeprosjekter – og kanskje ende opp med å diskutere om det nå egentlig er slik at man går fortapt hvis man ikke er frelst.

– Er det dette som er å samles i Hans Nielsen Hauges ånd?

Det blir stille i telefonen. Fra sin kontorstol på Høgskolen i Sørøst-Norge har teolog og historiker Nils Ivar Agøy nok avstand - både til det haugianske Vestlandet og til tenketank-Oslo - til at han vedgår at han har litt blandede følelser for spørsmålet.

– Ut fra at jeg har stor respekt for haugianismen og dens virkninger, som har vært veldig gunstige, så har jeg litt ambivalent forhold til tendensen. Jeg har en følelse av at man noen ganger plukker ham ut for å få et norsk forbilde når man skal holde lederskaps- og entreprenørkurs. Hauge startet virksomheter for å skaffe midler til å drive vekkelse og bygge samfunn. Jeg har et inntrykk av at hans grunnleggende kristne målsettinger ofte kommer i skyggen, at man ofte tar hans midler, men ikke hans mål, sier Agøy.

– At Hauge brukes som gallionsfigur av næringslivsledere som vil saliggjøre seg litt?

– Det kan nok være en fare for at noen kan tenke i de baner og bruker ham som eksempel, selv om de kanskje har motivasjoner han ikke ville gått god for. Han mente i hvert fall ikke at suksess i næringslivet var noen enkel målestokk for fromhet eller kristen vellykkethet.

LES OGSÅ: – Filadelfiakirken er en påle i livet

---

Fakta:

---