Kultur

– Filadelfiakirken er en påle i livet

Jentene i familien Minos har vokst opp i den jubilerende Filadelfiakirken. – Min uke starter i kirken på søndag, og jeg kan ikke være uten, sier Benedikte Minos.

Bilde 1 av 3

Filadelfiakirken er 100 år i år, men pinsevekkelsen startet i romjula ti år tidligere. Da metodistpresten Thomas Ball Barratt entret podiet i Turnhallen, lillejulaften, 23. desember 1906, og skulle fortelle om åndsdåp han hadde opplevd i USA, ble han stående å gråte. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge. Barratt ønsket egentlig ikke å starte en ny bevegelse, men slik ble det.

Minosfamilien

Den eldste av Benedikte Minos sine døtre er Sarah (23). Hun er med i menighetens konfirmantarbeid Tentro. Hanna (20) har vært med på å sette opp menighetens juleforestilling og er med i vertskapstjenesten. Katarina (8) er som mor, mormor og søstre vokst opp i pinsekirken.

I år har Filadelfiakirken feiret sitt 100 års jubileum. Minosfamilien er blant menighetens rundt 2000 medlemmer. Som enke, datter og barnebarn av den legendariske evangelisten Emanuel Minos (1925-2014) har de levd tett på store deler av menighetens historie. Benedikte Minos lagde filmen Predikanten om sin far og er i dag TV-produsent for TV 2-programmet Jakten på kjærligheten.

– Far og mors enorme trofasthet har jeg tatt med meg og gitt videre til mine tre døtre. Jeg ser nå at i livsløpet har Filadelfiakirken vært en påle i bakken. Kirken gir utfordrende forkynnelse om hvordan vil vi lever livet. På søndag får jeg det påfyllet jeg trenger for uken, sier hun.

Ung utfordring

Som mor er hun opptatt av at menigheten tar vare på de unge. Det er tøffere i dag fordi påvirkningene er store og mange. At menigheten også har et mangfoldig medietilbud og har lansert sin egen Ungfila-app er hun glad for. Hun tror likevel det sosiale samværet menigheten kan tilby vil være viktigere.

- Mange isoleres på grunn av all mediebruken. Derfor tror jeg sosiale tilbudet blir en stadig viktigere oppgave. Skal man ha en levende tro, trenger man et felleskap. Det gir en dybde til livet som er helt unik. Jeg ville ikke vært uten det en eneste uke, sier Benedikte Minos.

Pastor Andreas Hegertun mener kirkens største kapital ikke er nybygg eller solid økonomi, men de tusen frivillige medarbeiderne som gjør at alle kan oppleve det samme som Benedikte Minos. Som mange andre i pinsebevegelsens lederskap har han «arvet» sin pastorgjerning. Faren er teologiprofessor Terje Hegertun som også underviser i Filadelfiakirken.

LES OGSÅ: – Flere partier trekker nå frem kristne verdier, men det er KrF som følger dem, mener Oddbjørg Minos

Historisk sterke

Pastoren mener at menigheten står sterkere og samler flere enn noen gang i løpet av sine 100 år. Han viser blant annet til sterk økonomi og en gjennomsnittsalder på rundt 30 år. Menigheten har stort sett holdt til på samme adresse i 100 år. Nå er slagordet «Én kirke – flere steder». Søndagssamlingene trekker så mange mennesker, at menigheten blir utfordret på idealet om at hvert menneske skal bli sett.

– I løpet av 2017 starter vi en kirke til i sentrum. Det gir flere arenaer slik at flere kan få bruke sine gaver og talenter. Vi har begynt på Lillestrøm og vil også begynne i Enebakk. I årene fremover vil vi starte flere forsamlinger, sier Hegertun som viser til forskning som sier at den optimale størrelsen på et menighetsfellesskap er rundt 200 mennesker. I jubileumsåret har de hver søndag i snitt ønsket 40 nye mennesker velkomne. Selv om mange av dem er «på visitt», sier det noe om tilstrømmingen.

Ny ledertrening

Kirkens ambisjon er å ha et tilbud for alle livsfaser.

- Noen menigheter har nesten bare unge eller eldre. Vi ønsker å ha et tilbud til alle livsfasene, sier Hegertun.

Menigheten har en totalstab av ansatte på 40, av dem er halvparten knyttet til selve menighetsdriften. For å dekke opp behovet for frivilligledere til alle aktivitetene, vil de i kommende år lansere et ledertreningsprogram. Sole hotell ved Krøderen er kjøpt blant annet for å dekke menighetens kurs og konferansebehov.

– Når vi prioriterer fellesskap så høyt, trenger vi steder med andre muligheter enn et kirkebygg i sentrum. Hotellet vil bli brukt til turer og leire, men også for å utvikle en spiritualitet inspirert av egen åndelig tradisjon men også av retreatbevegelsen, sier Hegertun.

LES OGSÅ: Filadelfia i Askim har fått for lite i årevis – nå rydder kommunen opp

Mindre tungetale

Tidligere Vårt Land-journalist Kjell Hagen har skrevet boka Smak av himmel om menighetens 100 år. Som pinsepastor kjenner Hagen bevegelsen inngående.

– Filadelfiakirken har alltid vært toneangivende som den største menigheten. Fellestiltakene startet der. Det var ikke den første menigheten, men den som vokste raskest og ble størst, sier han.

Selv om mye er forandret i formen, synes han de kombinerer det med å være levende menighet og samtidig ta vare på gode tradisjoner. Da pinsevekkelsen brøt løs tidlig i forrige århundre, ble tungetale og utagerende møteformer møtt med skepsis blant andre kristne og ikke minst i avisene. I dag mener Hagen dette særpreget er tonet ned.

– Det var flere originaler og mer fritt fram for ulike uttrykk før. Tungetale er lov, men på de store møtene tror jeg ikke det er så vanlig. Den eldre garde savner nok det, og på møtene torsdag klokka 12 blir nok den stilen mer ivaretatt, sier Hagen.

Trendsettende

Den norske pinsebevegelsen står nær Assemblies of God som er den største blant flere karismatiske bevegelser. Den teller alene 70 millioner, noe som er like mange som det er lutheranere. Karismatisk kristendom er den kristendomsformen som vokser mest globalt.

- Mange av de trendsettende menighetene internasjonalt er i den karismatiske familien, slike som den australske Hillsong Church, amerikanske Saddle Back, Willow Creek og Lakewood Church og koreanske Yoido Full Gospel Church. Hillsong er for eksempel trendsettende for det musikalske formspråket langt ut over pinsebevegelsen, sier Helje Kringlebotn Sødal, professor i kristendomshistorie ved Universitetet i Agder.

I Norge er Intro-menighetene et godt eksempel på menigheter som fornyer seg, men som samtidig vil være en del av den etablerte bevegelsen.

– Nye trender kommer ofte inn i andre kirkesamfunn gjennom pinsebevegelsen. Pinsevenner er teologisk konservative, men veldig fleksible når det gjelder form og formspråk, sier Sødal.

REPORTASJE: Søsteren er blant lederne i Filadelfiakirken – broren er sjef i Human-Etisk forbund

Kroppslig religiøsitet

Pinsebevegelsen står for en kroppslig religiøsitet der også erfaring og følelser har en legitim plass.

– Den religiøse opplevelsen angår hele mennesket. I Afrika, Asia og Sør-Amerika har det vist seg lettere å rekruttere til en slik kroppslig, erfaringsbasert tro enn til mer «hodebaserte» kristendomsformer. Det blir sagt at «mens frigjøringsteologien prøvde å få tak i de fattige, så ville de fattige heller ha karismatisk kristendom», og vi har sett en stor lekkasje fra katolsk kristendom til karismatisk, påpeker Sødal.

Hun mener også at pinsebevegelsen i Norge har vært gjennom en kirkeliggjøring, og at noen karismatiske uttrykk er dempet ned. Språket er endret slik at menighetene har tatt opp ordet kirke i navnet, søndagsskole er blitt barnekirke, bibelgruppe er life-grupper og sjelesorg er blitt samtale og veiledning.

- Det handler om å være «seeker-friendly». Vil man lykkes lokalt, må formen tilpasses det lokale. Da er ikke tungetale det mest inviterende i Norge, tror hun.

– Er grunntrekkene likevel der fortsatt?

- Ja, og den største endringen er kanskje den sosiologiske og holdningen til samfunnet. Bevegelsen slo først an i lavere sosiale lag, men på sikt opplevde mange en klassereise. Mens det tidligere var en gjensidig skepsis mellom pinsebevegelsen og storsamfunnet, er dette endret. Nå er den preget av et utadrettet samfunnsengasjement som ikke bare er evangelisering. Her i Kristiansand har pinsevennene drevet flere store barnehager med gratis samlivskurs for foreldre. Dette er et eksempel på at samfunnsskepsis kan konverteres til utadvendt samfunnsengasjement, sier professoren.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur