Fulltreff utenfor rammen
Matteuspasjonen er definitivt ikke kammermusikk – og den skal fremføres på langfredag. Utenfor rammen – og i august – ble det en konsert som traff hjerterøttene.
Dirigent Terje Kvam skapte en dynamisk helhet i fremførelsen som imponerte stort.
Lars O. Flydal
ANMELDELSE: Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon er storslått. Skal man utpeke ett kirkemusikalsk verk fra barokken er den kandidat nummer én. Tre timer fantastisk musikk med to orkestre, tre kor og seks sangsolister er mye å holde orden på. Godt at det da er i hendene på Bach-entusiasten fremfor noen – dirigent Terje Kvam.
Juvelen. Etter Bachs død i 1750 ble musikken hans skjøvet til siden. Matteuspasjonen fristet en skjebne i skuffen, helt til Felix Mendelssohn som tyveåring fremførte den i Leipzig i 1829. Siden den gang har den stått på programmene i kirker og konsertsaler, som en av de store juvelene i kirkemusikken. Det er ikke vanskelig å innlemme Terje Kvam i denne tradisjonen fra Mendelssohn. I vår tid er han en av de fremste ambassadørene og fortolkerne av Bachs kirkemusikk, ikke minst gjennom en stor satsing på bruk av Bach-kantatene i gudstjenestene i Oslo domkirke. I høst avslutter han sin lange dirigentkarriere i Oslo domkirke – fullt fortjent ble hans siste fremførelse (i hvert fall i dette formatet) – en skjellsettende Bach-opplevelse for en fullsatt kirke.
Vi skjønte det helt fra innledningskoret. Etter noen få takter med hovedkoret snur dirigenten seg mot galleriet og slår inn guttekoret og Trefoldighetsjentene med O Lamm Gottes, unschuldig. Helt i andre enden av kirken kommer sopranstemmene inn helt sublimt og legger seg på toppen av korklangen. Dette har Terje Kvam gjort før, på julekonsertene manøvrerer han fem kor i det store kirkerommet.
