Fotballens religiøse funksjon

Peder Samdals Fotball uten grenser er en saksprosabok for ungdom, som forfatteren mener også voksne kan ha utbytte av å lese. Boka handler nemlig ikke bare om fotball, men også hvordan den verdensomspennende idretten virker inn på historie, kultur, samfunn og – ikke minst – religion. Måten Liverpools stjernespiller Mohamed Salahs markerer sin muslimske tro på banen, og at den brasilianske ballvirtuosen Neymar fortsetter den brasilianske tradisjonen med å bruke Gud nærmest som en tolvte mann på laget, belyses i den nye boka.

– Fotballen, og fotballstjernene, spiller en viktig rolle i offentligheten, ikke minst når det gjelder synet på religion. Mens FIFA oppfordrer TV-selskapene til å dreie kameraene vekk fra Salahs religiøse markering på banen, demper publikum seg i respekt for ritualet han utfører, sier forfatteren og religionsviteren Peder Samdal.

LES MER: – De beste bør gi noe tilbake til fellesskapet

Fargerikt fellesskap

Grunnen til at FIFA er motstander av religiøse markeringer på banen, noe som i sin tid også resulterte i et forbud, etter at brasilianske Kaka i deres øyne ble vel ivrig i sin offentlige vitneutøvelse, tror Samdal er et ønske om at fotballen skal være nøytral både politisk og religiøst.

– For spillere som Salah, er tydeligvis dette så viktig at han ikke lar seg stoppe. At særlig hjemmepublikummet i Liverpool, og ikke minst en stor gruppe muslimer i millionbyen, får det lettere gjennom hans væremåte, vitner om at slike trosytringer kan bidra til å skape positive holdninger i befolkningen. Vi må også huske at engelsk toppfotball lenge var en hvit bastion, men at dette nå er fullstendig annerledes. Også i Norge, i alle aldersbestemte lag, ser vi i dag et fargerikt fellesskap, hvor det er ulike religioner representert.

LES MER: Håper KRIK står støtt

Blind gudstro

Når det gjelder Neymar og Brasil, understreker Samdal at kristendommen i lang tid har hatt en stor rolle i landets offentlige rom. At landslaget samles i bønn før VM-kamper, har ikke vært et uvanlig syn.

– I Brasil har det også vært tradisjon for å bruke fotballspillere aktivt for å rekruttere nye troende. Noen ganger kan spillernes hengivne, nærmest blinde gudstro, få merkelige utslag, for eksempel hvis de fraskriver seg ansvaret ved å bomme på et straffespark, fordi det var Guds vilje, smiler forfatteren.

Når det gjelder Neymars prest, som har en mentorfunksjon både for den profilerte spilleren, men også for familien hans, mener Samdal dette bare viser hvor stor vekt en del spillere legger på andre ting enn det fysiske og økonomiske rundt fotballen.

Et annet eksempel på fotballens viktige posisjon, selv i strengt religiøse samfunn som for eksempel Iran, er den kvinnelige iranske fotballspilleren Niloufar Ardalan. Hun var kaptein på det iranske kvinnelandslaget i futsal midt på 2000-talet, men i ekteskapet var ektemannen den ubestridte kapteinen. Med landets religiøse regler i hånden, forbød han kona å reise utenlands.

– Det endte med at presidenten i Iran overstyrte ektemannen, og ga Niloufar pass. Kvinnelandslagets resultater handlet tross alt om nasjonens rykte.

Fotball-opium

Under en reise i Russland, reflekterte Peder Samdal over hvordan også fotballen kunne være «opium for folket».

– Den store fotballinteressen blant folk flest, kan hindre oss i å se alvorlige samfunnsproblemer. I Russland ble det avslørt grov korrupsjon og utnytting av billig arbeidskraft i forbindelse med stadionutbyggingen i St. Petersburg, uten at det ble store protester.

Når Samdal først og fremst retter seg inn mot en ungdommelig lesergruppe, så skyldes det ikke minst at han synes det er viktig å vise unge mennesker at man kan lære mye om folk og samfunn gjennom fotballen.

– Jeg har selv erfart hvordan fotballen har påvirket mitt syn på meg selv og verden.