Kultur

Biografiene Oddvar Brå – et skiløperliv og Northug – min historie har nettopp kommet ut. Begge handler om ekstrem selvdisiplin, store seire, men også nederlag. Toppidrett har sin pris, viser det seg: For utøverne, men også for fellesskapet som vinnerne er en del av.

Ifølge folkeminnegranskeren og forfatteren av boka om Oddvar Brå, Thor Gotaas, gikk han seg rett inn i den norske folkesjela. Uten fakter og store ord.

– En lang skikarriere med en del gode resultater, har nok gjort at folk husker meg, sier Brå selv, på telefon midt i en lanseringsturné for den nye boka.

– Kanskje også at jeg alltid har vært åpen om både oppturer og nedturer, og har greid å komme tilbake når jeg har fått en på trynet. Forhåpentligvis har dette betydd mer enn at jeg brakk staven, sier han.

LES MER: Mennesker som smelter sammen med maskiner

Individualisme og fellesskap

I Min historie forteller show-mannen Petter Northug at han levde i sin egen boble i sju år før han tok tre gull i ski-VM i Oslo i 2011. I forkant av VM gjorde kjæresten Rachel Nordtømme det slutt: Hun opplevde at de hadde vokst fra hverandre. Petter sier i boka at det nok var hun som hadde vokst, mens han hadde stått på stedet hvil. Selv tenkte han bare på ski og trening.

Professor og tidligere rektor ved Norges Idrettshøgskole, Sigmund Loland, har en doktorgrad om «fair play» i idretten. Han underviser og forsker innenfor idrettsfilosofi, idrett og etikk. Han mener idretten speiler samfunnet, på godt og ondt.

– I idretten er det en sterk individualisme, hvor enerne dyrkes. Men også et sterkt fellesskap, hvor laget er viktig. Det er en utfordring å finne balansen, sier Loland.

I boka hevder Northug at tiden han har vært i toppen, har vært annerledes enn slik det var på 1970, 80 og 90-tallet. «Da var det nok prega av folk som Kristen Skjeldal, som satt og leste Bibelen mellom rennene i mesterskapene.» Etter NM i Kongsberg, hevder Northug at treningskameraten hans Frode Estil, var blitt oppringt av Skjeldal: «Bra, han Northug,» hadde Kristen sagt. «Men du får hilse og be ham slå seg litt mindre på brystet når han vinner.»

– Petter Northug har vært storkjeftet, men har reddet seg på humoren og selvironien sin, mener Loland.

Han peker på at både Northug og Brå kommer fra enkle og jordnære kår på et småbruk.

– Den nyeste langrennstjernen, Johannes Høstflot Klæbo, har jo bestefaren som trener og mentor. Det fratar dem ikke ansvaret det innebærer å være idrettstjerne, sier Loland.

LES MER: Idrettshelter med annen hudfarge

Ansvar

Når noen privilegerte som Northug blir stjerner, må de ikke glemme hvor de kommer fra, mener Loland.

– Derfor blir det feil om Northug inngår en egen sponsoravtale, som utelukkende kommer ham selv til gode, uten å generere fem øre til fellesskapet som var med å gi ham muligheten til å bli god.

– Var du en egoist da du var aktiv, Oddvar Brå?

– Det var jeg nok på mange måter. Jeg måtte velge bort et normalt liv, og kunne til tider være en belastning for mine nærmeste. Selv om de støttet meg i tykt og tynt. Hvis ikke hadde jeg blitt nest best, er jeg redd.

Det var uansett ikke pengene som drev ham, for penger var det nesten ikke i hans idrett på den tiden.

– Det var lysten til å vinne, og til å utfordre meg selv, som var motivasjonen, sier Brå.

– Har idrettsstjernene et ansvar som forbilder for barn og yngre utøvere?

– Ja. Jeg har jeg alltid vært opptatt av å se mennesker jeg møter, enten jeg går på ski, på beina eller sykler. Jeg hilser på dem, prater med dem. Vi er alle en del av et fellesskap, uansett om vi løper eller går fort på ski eller ikke.

Sigmund Loland mener idrettsstjerners uttalelser og adferd gjør et sterkt inntrykk på de som har dem som forbilder.

– De som utelukkende er opptatt av sin kropp, sin trening, sitt kosthold og sine inntekter, mister gjerne kontakten med det kollektive fellesskapet som har gjort det mulig for dem å satse slik de gjør, sier Loland.

Oddvar Brå jobber i dag med rekrutteringsarbeidet i langrenn for Olympiatoppen.

– Jeg er opptatt av at ungdom som satser, skal finne en balanse mellom egne ambisjoner og det fellesskapet de er en del av. At de ikke skal løpe fra ansvaret sitt. De må beholde bakkekontakten, sier Brå.

LES MER: Bønn på banen

Kostbart

Petter Northug forteller i boka at faren, John Northug, for ikke lenge siden hadde sagt at han kanskje ikke ville vært like ivrig hvis han hadde fått mulighet til å gjøre alt sammen på nytt. «Når alt kommer til alt, så var det kanskje ikke verdt det,» hadde John Northug sagt til sønnen som var blitt skikonge. Selv om langrenn hadde gitt dem mye, og tatt dem over hele verden, så hadde de kanskje også mista noe underveis.

Bak de fleste unge idrettsutøvere som satser, står det ivrige foreldre som er villige til å betale det moroa koster.

– Det kan bli kostbart, slik idretten har utviklet seg. Derfor er det positivt at Norges Skiforbund nå vurderer å forby fluorsmurning i lavere aldersklasser. Fluorsmurning er veldig dyrt, og ikke alle foreldre har råd til det, sier idrettsprofessor Loland.

LES MER: Liverpools muslimske helt

Samfunnskraft

Han minner om at ni av ti barn i Norge er innom organisert idrett.

– Det er et veldig høyt tall. Og her snakker vi om idrett på grasrota, som rister folk sammen. Rett og slett en samfunnskraft og integreringsarena på tvers av religiøse, politiske, kulturelle og sosialøkonomiske bakgrunner.

For Oddvar Brå ble møtet med rivalen Ivar Formo starten på et langt vennskap, før Formo mistet livet i en drukningsulykke i desember 2006. Utenfor skisporet tilhørte de hver sin verden.

– Ivar kom fra Oslo Vest, jeg fra bygda på Hølonda. Ivars far var direktør, min far var bonde. Ivar var sikker og utadvendt, jeg var stille og sjenert. Gjennom idretten ble vi ristet sammen, og vi lærte av hverandre. Vi kunne ha dype samtaler om helt andre ting enn idrett, og fant ut at vi egentlig var ganske like.