– Vi har sett mye pietisme og moralisme på film før, men her skildres en moderne kristen tradisjon vi har sett veldig lite av på film. Men selv om uttrykket er nytt og moderne, er utfordringene gamle og velkjente. Det er tydelig at det å endre en kirkes uttrykk, ikke er det samme som å løse alle dens utfordringer, sier Christoffer Svartdahl, pastor i United Oslo.
Sammen med Herman Frantzen, kirkeplanter i menigheten Kollektivet, har han sett den nye, norske filmen Disco. Jorunn Myklebust Syversen nye film handler om Mirjam, regjerende verdensmester i diskodans og høyt verdsatt medlem i menigheten Friheten. Når hun under neste VM faller om, blir nederlaget den utløsende årsaken til stor indre uro og psykiske vansker, og hun trekkes etter hvert mot en menighet med sekteriske trekk.
– Noe av det som treffer mest er dette spennet mellom å føle seg mislykket på privaten og så skulle føle at man trenger å sette på en fasade. At hverdagslivet ikke blir kompatibelt med det man gjør i kirken og at man føler et behov for å drive skuespill, sier Herman Frantzen.
LES OGSÅ: Christine Andreassen forteller om demonutdrivelse og frykt i oppveksten i podcasten «Nyhus og Dokka»
Veldig nært
Disco hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto i begynnelsen av september, og ble vist under filmfestivalen i San Sebastián i forrige uke. Det er en film flere i det kristne miljøet har ventet i spenning på.
«Disco er en film som kan vekke sterke følelser for mennesker som har opplevd usunn religiøsitet, det gjorde den for meg. Allikevel kommer jeg til å se den igjen, og jeg kommer til å anbefale venner, prester, biskoper, diakoner, trosopplærere og kateketer å se den. Fordi på tross av at den vekker følelser og vonde minner er det en viktig film. Ikke bare for de som har opplevd usunn religiøsitet, men for alle», skriver Christine Josephine Andreassen på Verdidebatt i dagens Vårt Land.
– Dette er en veldig sterk film. Det var interessant for meg som er såpass godt plantet i et kristent miljø å se det litt fra utsiden, sier Frantzen.
– Jeg vil skryte av dem som har laget filmen. Det er en utrolig sterk historie og en aktuell problemstilling, sier Svartdahl.
United-pastoren mener problemstillingen knyttet til unge og psykisk helse kunne vært satt i mange kontekster, men det at Syversen har valgt å plassere den i et kristent miljø synes han gjør filmen aktuell på flere måter.
– At filmskaperen har valgt å fortelle historien med utgangspunkt i en kristen familie, og en kirkelig kontekst, gjør at problemstillingen kommer ekstra nær, mener han.
Usunn forkynnelse
– Kan det være noen sammenheng mellom hovedpersonens psykiske problemer og det at handlingen er satt i en menighetskontekst?
– Det er jo en mulighet. Det er en viktig debatt som tas opp knyttet til hvordan vi møter mennesker med psykiske utfordringer i kristne sammenhenger. Samtidig vil jeg si at hovedproblemet er en traumatisk opplevelse, og at hun vokser opp uten et miljø til å snakke om det. Enhver plass der man ikke får bearbeidet traumer vil være ekstremt skadelige, sier Frantzen.
– Det er selvsagt ikke sånn at alle som er aktive i et menighetsfelleskap får psykiske problemer. Jeg tror de fleste opplever menighetsfellesskapet sitt som et trygt og godt sted å være. Samtidig er det ingen tvil om at usunn forkynnelse, forenkling og åndeliggjøring av problemer kan ha en negativ effekt, ja, til og med være direkte skadelig for mennesker som er i en sårbar livssituasjon. Jeg synes det er fint at filmskaperen viser oss at disse utfordringene finnes på tvers av konfesjoner, sier Svartdahl.
LES OGSÅ: – Folk med god psykisk helse har ofte en ganske sammenhengende fortelling
Fristelsen til enkle svar
Det byr seg sjelden en sjanse der Mirjam får snakke ut, det finnes aldri et godt tidspunkt for den gode samtalen. Hun går «fra danseshow til menighetsshow», oppsummerer Svartdahl. Fra filmen mener de begge å kunne hente ut ressurser til selvkritikk.
– En slik film står selvsagt i fare for å bli noe endimensjonal og karikert, men jeg synes likevel vi har mye å lære. Selv om vi er ett menighetsfellesskap, består det av mange ulike mennesker i veldig ulike livssituasjoner. Derfor er det viktig at det er plass til hele livet også i det offentlige trosrommet. Livet er ikke alltid en fest, og ikke alle problemer kan besvares med one-liners, sier Svartdahl.
– Det jeg tar med meg må være fristelsen til å gi enkle svar. Her ser du store problemer hos hovedpersonen, og alt hun får er enkle svar. Hun bør ha profesjonell hjelp, men alt hun får er enkle svar. Hun får ikke den hjelpen hun trenger. Selv om vi tror at Jesus både er en styrke og en glede i hverdagen, betyr ikke det at vi ikke har behov for profesjonell hjelp. Å være mer bevisst dette vil jeg si er en debatt som går og også en endring som foregår, mener Frantzen.
– Det at kirken for enkelte er i ferd med å bli enda en prestasjonsarena, er et signal jeg mener det er viktig at vi tar på alvor. Mange unge sier de sliter med press, stress og angst. Derfor må vi aktivt jobbe for økt åpenhet om psykisk helse i våre menigheter. Vi må ta et oppgjør med uniformering, enkle løsninger og åndeliggjøring, og be Gud om nåde til å skape felleskap hvor alle mennesker kan finne håp, kjærlighet og tro, tenker Svartdahl.
LES OGSÅ: Megakirkepastor kjent for sin innsats for psykisk helse tok sitt eget liv
Nåde
Til tross for filmens gjenkjennbare aspekter, mener verken Svartdahl og Frantzen den er fullstendig fri for karikaturer. De mener fortapelsesteologien er langt mindre present i moderne kirketradisjoner, og at den er mer perifer enn det filmen gir uttrykk for.
Disco vier i det hele tatt forkynnelse og prekener en del skjermtid. Herman Frantzen savnet nådesbetoningen.
– Det denne filmen mangler er nådedimensjonen. Hovedpersonen feiler og tabber seg ut, men alt hun blir møtt med er oppfordringer om å skjerpe seg og at det bare er å reise seg. Det er hjerteskjærende å se på, men også litt fjernt, for er det noe som har preget visse deler av kristen-Norge de siste årene, er det nettopp nådedimensjonen.
Svartdahl har jobbet som pastor i 20 år, og mener kvaliteten på prekenene «dessverre ikke var blant oppturene» i denne filmen.
– Samtidig må jeg erkjenne at det ikke er mer enn noen dager siden jeg bladde gjennom noen av mine egne prekenbunker, og jeg er glad det ikke ble laget film av alt jeg snakket om for ti-femten år siden heller, for å si det sånn.
---
Disco
- Ny norsk spillefilm om Mirjams opplevelser i forskjellige kristne miljøer.
- Regi & manus: Jorunn Myklebust Syversen.
- Med blant andre Josefine Frida, Nicolai Cleve Broch og Andrea Bræin Hovig.
- Vises på Bergen Internasjonale Filmfestival førstkommende mandag.
- Ordinær kinopremiere fredag 4. oktober.
---