Sang, samhold og død

For vi er gutta er filmen om Mannskoret, en gjeng 35–55-åringer med tilknytning til ­medier, ­musikk, restaurant- og utelivsbransje eller Oslo Øst, gjerne alt på en gang. Hver tirsdag møtes koret for øving og øldrikking på bydelshuset på Kampen i Oslo. I kinodokumentaren følger vi gutta frem mot et stort oppdrag: Varme opp for hardrockerne i Black Sabbath under Tons of Rock-festivalen i Halden.

Å se

Kanskje det er en innrømmelse: Denne skribent tror mye av appellen ved kor­musikk er det visuelle. Eller rettere sagt: Det menneskelige. Selvfølgelig nyter man vakre melodier, forseggjorte arrangementer, snertne harmonier og kraftfulle ­vokaler, foreningen av utøvernes unike viljer. Men en mindre ­omtalt del av å oppleve et kor som publikummer, er studiene av dets ulike medlemmer. Å la blikket fare over ansikter, som man kanskje kjenner fra andre, mer profesjonelle sammen­henger, på en måte som ville vært sosialt uakseptabel i alle andre situasjoner. På en korkonsert er kontrakten mellom sangere og tilskuere klar: Førstnevnte gruppe lar seg lytte til og beskues, det er selve ­poenget.

Peter Sommer og Jo Vemund Svendsen er åpenbart med på disse notene. I kinodebuten lar filmskaperne – som har bakgrunn fra nyhetsjournalistikk – ofte kamera gli over korets ulike­ ansiktsanatomier og mimikk mens det synges. Mannskorets medlemmer fremstår som individer, som typer, med variasjon i kles- og sveispreferanser. For vi er gutta er sangkorfilm med mer sang og kor enn Heftig og begeistret fra 2001, filmen som med dagens øyne ble et nesten ufattelig stort fenomen.

LES SAKEN: Hjertene slår i takt

Mannsroller?

Som Heftig og begeistret er For vi er gutta en film med «human touch». For det første innrømmer ­korets reserverte, medievante og egentlig temmelig machokulturelle­ medlemmer at øvelsene og konsertene­ er avgjørende for deres sosiale liv. Her prater man ikke om følelser, man løser ikke mange problemer, man synger og drikker øl. Ofte er det alt som skal til for å holde seg flytende i en hverdag med krav fra mange­ kanter. Her er flere interessante,­ men ikke direkte originale innganger til diskusjoner­ om mannsrollen i 2018.

For det andre er filmen en historie om korets alvorlig syke ­dirigent.

Død

«Det står i statuttene at vi skal synge i hverandres begravelser», sies det i et arkivklipp. «Det kommer riktignok til å bli litt stusslig for den nest siste av oss». Det som begynte som en spøk, ser ut til å gå i oppfyllelse.

Der Heftig og begeistret ble med hjem til de ulike kormedlemmene for å portrettere «hverdagsliv» i Finnmark, følger For vi er gutta dirigent Ivar Krogh Hovd gjennom den siste, krevende­ tiden. «Jeg gjør ting for siste gang», sier han til kamera. «Jeg har kjøpt min siste tannbørste.» Krogh Hovd er filmens definitive hovedperson, han er den eneste kamera fanger i personlige ­situasjoner hjemme med familien.

Den vonde avskjeden

Slik tangerer filmen tidvis Per ­Fugelli – Siste resept, Erik Poppes­ ­dokumentar om den kjente sosial­medisinerens siste dager. I motsetning til Fugelli, har ikke Krogh Hovd et bredt, offentlig ettermæle å forvalte, her blir vi hovedsakelig kjent med ham som dirigent av Mannskoret, som en som lever og ånder for å skape musikalsk gull av det som nok kan kalles gråsteinsmateriale. I filmen følger vi hans siste dager; hjemme, på sykehus, men først og fremst sammen med gutta.

Det handler følgelig om at nokså harde typer må ta farvel med en som har formet dem, både ­sosialt og musikalsk. Mens hovedpersonen må erkjenne at det går mot slutten. Materialet er uhyre sterkt og emosjonelt. Det skal tas forbehold om at denne 41-årige, rock-interesserte, Oslo Øst-bosatte anmelder nok lar seg treffe ekstra hardt, men her rant tårene i strie strømmer, av noe som føltes fullstendig ekte, uten mer påtatte «virkemidler» enn forbilledlig nøkterne strykere.

Tradisjonell realisme

Hvorfor lykkes filmskaperne så godt med å få frem følelsene? For vi er gutta­ er en tradisjonell dokumentar, mer tradisjonell og mindre poetisk enn sin 2001-slektning fra Berlevåg. Sommer og Svendsens nyhetsbakgrunn er merkbar, dette er mer Lørdagsrevyen enn estetisk grenseutprøvende. Utøvere og dirigent snakker i monologer til en usynlig intervjuer, og vi følger øvinger og konserter og kormøter som fluer på vertshusveggen. Både publikum og korets medlemmer glemmer kameras tilstede­værelse umiddelbart. Nettopp denne tradisjonelle, nøkterne realismen gjør filmen så sterk. Vi tenker ikke på den som film.

Det finnes mange lister med spillefilmer menn har lov å gråte av, kanskje til og med bør gråte­ av. For vi er gutta er noe så sjeldent som et nytt, selvsagt tilskudd.

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.