For vi er gutta er filmen om Mannskoret, en gjeng 35–55-åringer med tilknytning til medier, musikk, restaurant- og utelivsbransje eller Oslo Øst, gjerne alt på en gang. Hver tirsdag møtes koret for øving og øldrikking på bydelshuset på Kampen i Oslo. I kinodokumentaren følger vi gutta frem mot et stort oppdrag: Varme opp for hardrockerne i Black Sabbath under Tons of Rock-festivalen i Halden.
Å se
Kanskje det er en innrømmelse: Denne skribent tror mye av appellen ved kormusikk er det visuelle. Eller rettere sagt: Det menneskelige. Selvfølgelig nyter man vakre melodier, forseggjorte arrangementer, snertne harmonier og kraftfulle vokaler, foreningen av utøvernes unike viljer. Men en mindre omtalt del av å oppleve et kor som publikummer, er studiene av dets ulike medlemmer. Å la blikket fare over ansikter, som man kanskje kjenner fra andre, mer profesjonelle sammenhenger, på en måte som ville vært sosialt uakseptabel i alle andre situasjoner. På en korkonsert er kontrakten mellom sangere og tilskuere klar: Førstnevnte gruppe lar seg lytte til og beskues, det er selve poenget.
Peter Sommer og Jo Vemund Svendsen er åpenbart med på disse notene. I kinodebuten lar filmskaperne – som har bakgrunn fra nyhetsjournalistikk – ofte kamera gli over korets ulike ansiktsanatomier og mimikk mens det synges. Mannskorets medlemmer fremstår som individer, som typer, med variasjon i kles- og sveispreferanser. For vi er gutta er sangkorfilm med mer sang og kor enn Heftig og begeistret fra 2001, filmen som med dagens øyne ble et nesten ufattelig stort fenomen.
LES SAKEN: Hjertene slår i takt
Mannsroller?
Som Heftig og begeistret er For vi er gutta en film med «human touch». For det første innrømmer korets reserverte, medievante og egentlig temmelig machokulturelle medlemmer at øvelsene og konsertene er avgjørende for deres sosiale liv. Her prater man ikke om følelser, man løser ikke mange problemer, man synger og drikker øl. Ofte er det alt som skal til for å holde seg flytende i en hverdag med krav fra mange kanter. Her er flere interessante, men ikke direkte originale innganger til diskusjoner om mannsrollen i 2018.
For det andre er filmen en historie om korets alvorlig syke dirigent.
Død
«Det står i statuttene at vi skal synge i hverandres begravelser», sies det i et arkivklipp. «Det kommer riktignok til å bli litt stusslig for den nest siste av oss». Det som begynte som en spøk, ser ut til å gå i oppfyllelse.
Der Heftig og begeistret ble med hjem til de ulike kormedlemmene for å portrettere «hverdagsliv» i Finnmark, følger For vi er gutta dirigent Ivar Krogh Hovd gjennom den siste, krevende tiden. «Jeg gjør ting for siste gang», sier han til kamera. «Jeg har kjøpt min siste tannbørste.» Krogh Hovd er filmens definitive hovedperson, han er den eneste kamera fanger i personlige situasjoner hjemme med familien.
Den vonde avskjeden
Slik tangerer filmen tidvis Per Fugelli – Siste resept, Erik Poppes dokumentar om den kjente sosialmedisinerens siste dager. I motsetning til Fugelli, har ikke Krogh Hovd et bredt, offentlig ettermæle å forvalte, her blir vi hovedsakelig kjent med ham som dirigent av Mannskoret, som en som lever og ånder for å skape musikalsk gull av det som nok kan kalles gråsteinsmateriale. I filmen følger vi hans siste dager; hjemme, på sykehus, men først og fremst sammen med gutta.
Det handler følgelig om at nokså harde typer må ta farvel med en som har formet dem, både sosialt og musikalsk. Mens hovedpersonen må erkjenne at det går mot slutten. Materialet er uhyre sterkt og emosjonelt. Det skal tas forbehold om at denne 41-årige, rock-interesserte, Oslo Øst-bosatte anmelder nok lar seg treffe ekstra hardt, men her rant tårene i strie strømmer, av noe som føltes fullstendig ekte, uten mer påtatte «virkemidler» enn forbilledlig nøkterne strykere.
Tradisjonell realisme
Hvorfor lykkes filmskaperne så godt med å få frem følelsene? For vi er gutta er en tradisjonell dokumentar, mer tradisjonell og mindre poetisk enn sin 2001-slektning fra Berlevåg. Sommer og Svendsens nyhetsbakgrunn er merkbar, dette er mer Lørdagsrevyen enn estetisk grenseutprøvende. Utøvere og dirigent snakker i monologer til en usynlig intervjuer, og vi følger øvinger og konserter og kormøter som fluer på vertshusveggen. Både publikum og korets medlemmer glemmer kameras tilstedeværelse umiddelbart. Nettopp denne tradisjonelle, nøkterne realismen gjør filmen så sterk. Vi tenker ikke på den som film.
Det finnes mange lister med spillefilmer menn har lov å gråte av, kanskje til og med bør gråte av. For vi er gutta er noe så sjeldent som et nytt, selvsagt tilskudd.
