Ghostbusters blir fort et feministisk prosjekt

Den originale Ghostbusters-filmen­ hadde premiere i 1984, og hadde Bill Murray og Dan Akroyd i hovedrollene. Mange mente regissør­ Paul Feig var modig­ da det ble kjent at han i den nye versjonen ville bytte ut fire mannlige spøkelsesjegere med fire kvinner. Feig, som har regissert Bridesmaids og Spy, sier i et intervju at han mener komedie som filmsjanger har vært en gutteklubb for lenge.

Allerede før filmen hadde­ premiere­ i USA rapporterte amerikanske­ medier om en uvanlig høy forekomst av dårlige­ vurderinger på filmnettstedet Imdb.com, der brukerne selv kan anmelde­ film ved å gi én til ti stjerner­. 60 prosent av anmeldelsene­ landet på den laveste­ vurderingen, og stemmene kom hovedsaklig fra menn mellom 18 og 44 år som mente den nye filmen ødela hele barndommen deres, før de faktisk hadde sett den 
selv.

Dermed blir filmen fort et feministisk­ prosjekt. Som kvinne­ er det veldig lett å ønske å like nye Ghostbusters – nesten uavhengig av filmens kvalitet. Gjør det at vi syns Ghostbusters er kul, kun fordi vi endelig ser kvinner i roller som vanligvis er forbeholdt menn? Og i så fall – er det så farlig?

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Blanke ark

Feig starter serien på nytt med blanke ark og bygger opp hele historien på nytt. For også å tilfredsstille nostalgikerne, fletter han elegant inn referansene til originalen så de antakeligvis går under radaren til Ghostbusters-ferskinger, blant annet ved å la originalbesetningen dukke opp i korte biroller. Men den velkjente temalåta er naturligvis med, i både ny og gammel versjon.

Erin Gilbert (Kirsten Wiig) er fysiker og er i ferd med å få fast jobb på prestisjetunge Colombia­ University når en bok hun og tidligere kollega Abby Yates­ (Melissa­ McCarthy) skrev sammen, plutselig dukker opp i en nettbutikk. I boken prøvde Gilbert og Yates å bevise at spøkelser finnes, men ble latterliggjort. Når Gilbert får besøk av en mann som sier huset­ hans er hjemsøkt, kan hun ikke lenger glemme at boken eksisterer.

Sammen med Yates’ kollega Jillian Holtzmann (Kate McKinnon), tar de en kikk på huset, der en tidligere leieboer tydeligvis ikke har gitt helt slipp på tomta. Når de tre vitenskapskvinnene endelig får se et spøkelse med egne øyne, satser de på at de på vitenskapelig vis skal kunne­ bevise­ åndenes eksistens, og samtidig sørge for at New York blir trygg igjen.

LES OGSÅ: Kvinnene lyver, manipulerer, slåss og dreper

Selvlysende og slimsprutende

De starter «Avdelingen for metafysisk utforskning» i andre etasje på en kinarestaurant. Der dropper T-banevakten Patty Tolan (Leslie Jones) innom for å fortelle om spøkelset hun så inne i T-banetunnellen. Pattys gatesmarthet utfyller Holtzmanns sprø oppfinnelser, Gilberts kalde­ hode og Yates urokkelige entusiasme, og dermed starter spøkelsesjakten­. Det viser seg nemlig at spøkelsene er vekket opp av en terrorist med preferanser for det overnaturlige, og han prøver å slippe løs alle paranormale­ krefter i byen.

I god, gammel Ghostbusters-stil er spøkelsene selvlysende, svevende og slimsprutende. Filmen er perfekt popkorn- underholdning, med 3D-effekter som får det til å kile i magen når spøkelsene kommer mot deg fra kinolerretet­. Dette er en av få filmer der 3D-effektene er verdt de ekstra pengene, for her er det virkelig ikke spart på spektakulære spesialeffekter.

LES OGSÅ: Ambisiøst prosjekt fra regidebutant

Mannlig bimbo

Filmen gjør flere forsøk på å tukle med de tradisjonelle kjønnsrollene. Når spøkelsesjegerne skal skaffe seg en sekretær, er Kevin (Chris Hemsworth) den eneste søkeren. Han er to meter høy, har bølgende blondt hår, blå øyne og et blendende smil. Og han er dummere enn et brød.

Dermed blir Kevin en mannlig bimbo, komplett ubrukelig, men pen å hvile øynene på. Vi ser ham med et ironisk meta-blikk vi normalt ikke finner når kvinnene inntar bimborollen. Det komiske er like mye at Kevin plasseres i den tradisjonelle rollen som dum blondine, som de konkrete humoristiske­ poengene.

LES OGSÅ: Flere ånder på skjermen

Kule kvinneroller

Det er befriende­ å se en film hvor det kun er kvinner i hovedrollene­, uten at kroppen eller utseendet spiller noen rolle og der de verken forelsker seg eller blir reddet av menn. Kvinnene er ganske enkelt kule action-
helter.

At det oppleves friskt og nytt, sier noe om hvor sjelden denne­ typen filmer er. Menn som er engstelige for å få knust barndomsminnene, har heller ingenting­ å frykte. Ghostbusters er ikke en «jentefilm». Det handler ikke om kjønn i det hele tatt, disse fire rollefigurene kunne like gjerne vært spilt av menn. Poenget er bare at denne gangen blir de spilt av kvinner.

Forhåpentligvis vil Ghost- busters bane vei for flere lignende­ kvinneroller i Holly- wood. Og neste gang må det være lov å håpe at filmbransjen ikke trenger å lene seg på nostalgi- effekten fra en kjent 80-tallsfilm for å trekke begge kjønn til kino- salen.